Hverdagstanker før siste reformasjonssøndag: Det du synger for ditt barn, sier hva som bor i ditt hjerte

Det har til alle tider blitt sunget vuggesanger. Vi må aldri holde opp med det. For menneskene trenger å bli sunget til. Vi trenger å ha mennesker rundt oss som gjerne vil skape trygghet – også når vi skal inn i det mørket som heter natt. Da gjelder det å synge. For sangen formidler en trygghet på at jeg ikke er alene.

Kommende søndag skal reformasjonsmarkeringene avrundes. Da holdes det mange steder den siste av fire temagudstjenester. Denne gangen er overskriften «Mennesket er ikke til salgs.» Følgelig er det menneskesynet som vi må forvente at det blir snakket om.

Prekenteksten er satt sammen av utvalgte vers fra Matteusevangeliets attende kapittel. Der tales det først om hvordan Jesus hentet et lite barn og satte det midt iblant disiplene sine. Senere forteller Jesus hvordan hyrden drar av sted for å lete om en av de hundre sauene er blitt borte.

Disiplene hadde nettopp spurt om hvem som er den største i himmelriket og hadde nok sett for seg at en av dem ville trone øverst på den listen. Men Jesus sier: «Uten at dere vender om og blir som dette barnet, kommer dere ikke inn i himmelrommet.»

Jesu målestokk for hva et menneske er, ligger altså ikke i kunnskap, ære, makt og innflytelse, men i evnen til å vise tillit. Derfor er det så vondt å se hvordan barn i mange land i verden møter en virkelighet som frarøver dem denne egenskap, som gjør barn til barnesoldater, utsetter dem for overgrep og møter dem med et massivt press om forbruk og nesten krav om uniformering. Det er disse sidene ved vår samfunnsutvikling som prekenen på denne fjerde reformasjonsdagen må våge å ta et oppgjør med.

Jeg synes at mange av «godnattsangene» hjelper oss til å holde fast på de helt grunnleggende sidene ved det kristne menneskesynet. Om jeg skulle ha holdt en preken denne dagen, ville jeg har kjørt sammenligninger mellom hva Jesus sier om barnet og hva vi for eksempel med Eivind Skeie kan synge til barnet i «Jesus du er glad i meg» ( N 13 nr 776)

Et annet eksempel er Odd Børretzens «Vuggevise» i «Noen ganger er det all right» fra 1997. Ordene er lagt i munnen på en innvandrerfar og formidler helt sentrale holdninger:

I drømmens land finns det ikke hat
og ingen miner på marken
og der er det vann og strøm og mat
der kan du leke i parken
og du har onkler og tanter der
og bestemor bor og ganske nær
med øyne varme og pene
og du kan gå dit alene. (Utdrag)