Det siste lyset er tent. Nå står de der å skinner alle fire. Og vi synger:
«Tenn lys! Nå stråler alle de fire lys for ham som elsker alt som lever, hver løve og hvert lam. Tenn lys for himmelkongen som gjeterflokken så! Nå møtes jord og himmel i barnet, lagt på strå!»
Kontrasten «himmelkonge» og «barnet lagt på strå» er slående. Når gjeterflokken kom til stallen med sine ydmyke hjerter, da så de en himmelkonge – en som englene bar bud om. Og det var dem, gjeterne på marken som fikk se ham først! For Maria og Josef var det nok ikke først og fremst himmelkongen de så – men det lille barnet – sitt barn! De så de små hendene og føttene, de så de undrende øynene. Hvilken stolthet som fylte de nybakte foreldrene! Hvilken glede og undring! Og de husket nok ordene fra engelen; - du skal gi ham navnet Jesus. Han skal være stor og kalles Den høyestes Sønn.
Kunne det stemme? I dette lille elskede guttebarnet?
De kalte ham Jesus.
Og i Jesusbarnet ble himmel og jord forenet; for alle mennesker og til alle tider. Og med ham kom det flere kontraster; de små og sultne, de syke og tørste – de stod hans hjerte nærmest. Han satt ved tollere og synderes bord. Han tok bort sykdom; blinde fikk se og døve fikk høre. I dag stråler alle de fire lys nettopp for ham! Og de lyser også som en kontrast; midt i vår sårede og blødende verden tenner vi lysene for fred! I tro og håp til ham som elsker alt som lever.
Dette siste verset i «Tenn lys» tar oss godt inn i julehøytiden. Forberedelsene er forhåpentligvis unnagjort og julefreden skal snart få senke seg over det ganske land. Og når kirkeklokkene kimer, den siste luken i adventskalenderen er åpnet, vi har vasket og skrubbet, og tent alle lys vi kan, da kan vi sette oss ned – puste ut, og høre fortellingen en gang til «Det skjedde i de dager…..».
Med ønske om en velsignet julehøytid!