En boks for korps og tog og bunader og hurrarop.
En boks for Eidsvollsmennene og grunnlov.
En boks for Friheten vi kjempet for under siste krig, og nedleggelser av kranser ved helter og falne sine bautaer.
En boks for Ja vi elsker. Og på Tangen og i Strandlykkja synges alle 8 versene.En boks for pølser og is og potetløp og skyting på blink, med merkelige rare reklameting som premier.
Alt dette må liksom være med på denne dagen.
Så hører vi om ordet om å gi keiseren det som hører keiseren til. Det kan høres ut som om Jesus mener Keiseren, okkupasjonsmakten, skal ha alt som handler om økonomi, politikk, makt, og så kan Gud ta seg av resten, som tro og tvil, kunst og skapertrang, Alt det udefinerbare …
Det er som om man putter hele livet i tette bokser, ikke hyggelige, ved siden av hverandre som boksene til 17. mai, men med tette lokk, som helst ikke skal blandes, eller åpnes samme dagen.
Teologen Notto Telle har i en kommentar pekt på det radikale i Jesu svar. Gi Keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er. Ikke delte bokser, men peker på Keiserens begrensning. Keiseren har mynter med sitt stempel og bilde. Vi som mennesker er skapt i Guds bilde. Altså er alt hva mennesket er, preget med Guds bilde og derfor over Keiserens makt … Gi Gud det som er hans, det er hele vårt liv.
Ikke bare er vi skapt i Guds bilde, men vi har også en korstegning med oss gjennom livet fra den gangen vi ble døpt. Den forsvinner ikke. Vi er døpt til å være Guds menighet i verden. Til å engasjere oss, delta i samfunnet som aktive reflekterende aktører, ikke bare til å leve i en lukket boks, enten det er Keiserens eller Guds sin …
Poenget er: Gi ikke alltid keiseren hva keiserens er. Kirka skal være først i kampen mot urettferdighet og undertrykkelse. Derfor kan vi aldri bruke Jesu ord om skatt og keiseren til å legitimere en tannløs og logrende kirke. Jeg tror både statsmaktene i alle land og kirkas mangfoldige uttrykk trenger en våken og engasjert kirke. Kirka tror at verden er Guds verden, og da er det rett og sant å kjempe for det gode.
Derfor er det godt at vi har dager som 17. mai, som forteller om alle ofre og kamper for å få det samfunnet vi kjenner og er glad i, i Norge i dag. Der innholdet i de forskjellige boksene til sammen gir helheten for denne dagen.
Edvard Hoem skriver slik:
No stig vår song, vår takk til Gud
for denne heim, vår jord,
med barnesmil og voggesang
og heite kjærleiksord!
Vi takkar for kvar nyfødt dag
da våre sansar opnar seg,
for tankens glans, for hjarteslag
og alle under på vår veg.
No stig vår song, vår takk til Gud
for Han, som er vår fred.
Når Kristus sprenger dødens rom,
fell siste stengsel ned.
Da stig vår song, vår takk til Gud
for spor på strand, for bølgers slag:
Kom natt, kom søvn, kom morgongry,
kom, evig sommars lyse dag.
Til lykke med dagen. Hurra for 17.mai!
Tekstene før 17. mai
- 1 Krøn 29,10–14 Vi gir det vi har fått av deg
- 1 Tim 2,1–4 Be for konger
- Matt 22,17–22 Gi keiseren hva keiserens er