Bibeltekst fra Paulus' første brev til Korinterne kapittel 12, vers 18-27.
18 Men nå har Gud gitt hvert enkelt lem sin plass på kroppen slik han ville det. 19 Hvis det hele var én kroppsdel, hvor ble det da av kroppen? 20 Men nå er det mange kroppsdeler, men bare én kropp. 21 Øyet kan ikke si til hånden: «Jeg trenger deg ikke», eller hodet til føttene: «Jeg har ikke bruk for dere». 22 Tvert imot! De delene av kroppen som synes å være svakest, nettopp de er nødvendige. 23 De kroppsdelene som vi synes er mindre ære verdt, dem gir vi desto større ære. Og de delene vi føler skam ved, kler vi desto mer sømmelig; 24 de andre trenger det ikke. Men nå har Gud satt sammen kroppen slik at det som mangler ære, får mye ære, 25 for at det ikke skal bli splittelse i kroppen, men alle lemmene ha samme omsorg for hverandre. 26 For om ett lem lider, lider alle de andre med. Og om ett lem blir hedret, gleder alle de andre seg.
27 Dere er Kristi kropp, og hver av dere et lem på ham.
I disse dagene som har vært, og som vi er midt oppi, der vi blir oppfordret til å holde avstand, så kommer denne teksten sterkt til oss. Vi er avhengige av hverandre. Vi er lemmer på samme legeme, og for at legemet skal fungere må vi faktisk samarbeide. Vi henger sammen.
Vi har måttet lære oss mange nye ting i denne nye tiden. Vi kan ikke møtes på samme måte som vi har kunnet før. Vi har blitt tvunget til å sette oss inn i den teknologiske verden slik vi ikke har blitt tvunget til før. Hvis samfunnet vårt skal fortsette å fungere slik verden er nå, så må vi faktisk samarbeide med alle rundt oss og ta i bruk denne teknologien. Vi må fungere sammen på avstand.
Jeg savner nærheten til alle som jeg vanligvis er sammen med. Kun de nærmeste har vi kunnet ha kontakt med, og mange rundt oss føler på ensomhet i disse dager. Frykten for å bli smittet, smitte noen eller bli alvorlig syk gjør at vi holder avstanden. Myndighetene har befalt oss å ta tiltakene på alvor, vi ser at det nytter, men det har sin pris. Ensomheten er større enn noen gang. Barn lider, ungdom lider, voksne lider, eldre lider. Men Jesus lærer oss at vi er alle lemmer på Kristi kropp. Vi er avhengig av hverandre for at kroppen skal fungere. Vi hører med, men føler oss avglemt. Viktigheten viskes sakte bort ved lengre fravær av medmennesker som viser at vi er viktige lemmer på legemet. Folk mister jobben sin, vi manes til å tenke nytt og annerledes. Det vi kunne, kan ikke brukes nå for det finnes ikke ressurser i omløp slik at vi kan få betalt for jobben vår. Krisepakker kan ikke fylle selvfølelsen og tilknytning til menneskene rundt oss. Vi trenger hverandre. Vi må fortsette vise at vi vi bryr oss om våre medmennesker. Vi må ringe, gå forbi huset og vinke, smile og spre varme på andre måter enn vi kunne før. Omsorg for de lemmene som lider ekstra nå.
Håpet er at vi ikke mister håpet. Dette må ha en ende. For om et lem lider, lider alle de andre med. Vi kjenner på håpløsheten, men bevarer håpet.
Guds fred!
Linn Marit Daljord Knutsen- kateket i Rønvik menighet