Fra tidlig i kirkens historie har denne perioden blitt sett på som en forberedelsestid før man ble døpt på påskedag. Og dette aspektet med forberedelsestid er kanskje det som er mest gjeldende i dag. Der vi ser på fastetiden som en tid for refleksjon, forberedelse og som en vandring mot påsken.
1. Se, vi går opp til Jerusalem
i hellige fastetider
og ser hvordan Jesus, Guds egen Sønn
i stedet for syndere lider.
(N13, Salme 117: Se vi går opp til Jerusalem)
Fastetiden er altså en tid for refleksjon, men det er også en tid der vi faster fra noe. I norsk kristen tradisjon var det vanlig at man blant fastet fra kjøtt og at man da levde hovedsakelig vegetarisk i denne perioden. Nå for tiden er det kanskje minst like vanlig at man faster fra noe som tar tid. Det kan være sosiale medier, TV, strømmetjenester eller lignende. Og det er jo også mange som ikke faster fra noe.
Fasten er uansett en tid der vi flytter fokuset fra oss selv, og flytter blikket utover mot samfunnet rundt oss og oppover mot Gud. Og uansett om man faster fra noe eller ikke, så er fastetiden en viktig tid. Det er en tid der vi retter fokus mot noe viktig. Hva vi retter fokus mot kan være ulikt for hver og en av oss. De fleste steder i landet markeres fasteaksjonen som blir arrangert av Kirkens Nødhjelp. Her kommer vi sammen som kirke rundt omkring i hele landet og vi strekker ut en hånd til de som trenger vår hjelp. Dette gjør vi blant annet ved å samle inn penger, enten ved hjelp av å gå fra dør til dør med bøsser eller ved digitale innsamlingsaksjoner. I fasteaksjonen får vi som har mye, mulighet til å gi avkall på noe og vi oppfordres til å gi. Det flotte med fasteaksjonen er at vi kan gi på ulike måter. Vi kan gi av tiden vår ved å delta som bøssebærer eller opprette digitale innsamlinger, vi kan bidra med å formidle nøden i verden til de rundt oss og vi kan bidra med å gi penger.
For meg handler ikke fastetiden først og fremst om hva man tar bort, men i større grad om hva man legger til. Målet med fasten kan da være å skape rom for Gud, og skape rom for kjærligheten som Gud har til oss og til verden rundt oss. Vi tar ikke først og fremst bort noe, men vi skaper et rom i livene våre til Gud. Selve fasten er derfor virkemiddelet som kan hjelpe oss til å rette fokus mot Gud og vårt kall som troende. Fasten er da en tid for refleksjon og det er en tid der vi sammen med Gud vandrer opp til Jerusalem. Vi går sammen med hverandre, hver for oss og sammen med Gud på denne vandringen mot påsken.
Fastetiden er denne vandringen mot Jerusalem og påsken, der vi ved å bruke mer tid på Gud forstår mer og mer av påskens budskap. Det viktige er ikke hva vi trekker fra, men heller den muligheten vi har til å skape mer rom for Gud. Vi kan skape rom for Gud gjennom at vi leser i bibelen og setter av tid til bønn. Ved å skape dette rommet får vi får mulighet å reflektere over den tunge veien Jesus måtte gå, og samtidig glede oss over nåden som vi får i gave på påskemorgen. Fastetiden er derfor ikke bare en vandring mot langfredag og Jesu død, men også en vandring mot påskemorgen og Jesu oppstandelse.
I fastetiden vandrer vi, sammen som kirke og hver for oss, mot nåden. Vi får bruke tid på å reflektere over hva nåden er og hva den betyr for oss. Og vi får mulighet til å vende blikket oppover mot Gud når vi vandrer i refleksjon, nysgjerrighet og forundringen mot Jerusalem, påsken og nåden.
4. Se, vi går opp til Jerusalem,
til byen med glans og ære,
for Frelseren sa oss at der han er,
skal vi ved hans nåde få være.
(N13, Salme 117: Se vi går opp til Jerusalem)
Kristoffer Lønning Tørressen
Prost i Sør-Helgeland prosti