Historisk tilbakeblikk
I 1912 åpnet Stortinget de statlige embetene for kvinner, med unntak av de geistlige og noen få andre. Stortingsdebatten dreide seg først og fremst om de geistlige embetene, og det manglet kun få stemmer på at det ble åpnet for kvinner i prestetjeneste allerede da. I tre omganger i 1930-årene hadde Stortinget igjen saken til behandling. Den ble løst i 1938 ved et kompromissforslag som gav kvinner samme adgang til ansettelse som menn, men samtidig fikk menighetene mulighet til å reservere seg mot kvinnelige prester på prinsipielt grunnlag. Loven kom aldri til anvendelse i det praktiske liv, og særbestemmelsen om reservasjon ble opphevet i 1956.
Fem år senere, 19. mars 1961, ble Ingrid Bjerkås ordinert i Vang kirke i Hamar bispedømme. 8. mai samme år ble hun innsatt som sokneprest i Berg og Torsken i Nord-Hålogaland bispedømme.
Dette er den nøkterne fremstillinga, men det skjedde ikke uten strid. Noen måtte satse på at det var riktig å ordinere kvinner til prestetjeneste. Noen med makt til å gjøre det.
Det var avgjørende at noen i kirken sa ja til ordinasjon av kvinner, på tross av at flertallet av biskoper sa nei. Og sokneprest Øystein Hovden i Vang, biskop Kristian Schjelderup og biskop Alf Wiig i Nord-Hålogaland åpnet opp.
Bjerkås søkte stilling i Berg og Torsken. Menighetsrådet i Berg var for ansettelse, menighetsrådet i Torsken stemte mot. Menighetsmøtene samlet imidlertid flertall for ansettelse av henne, sammen med biskop Alf Wiig.
Ordinasjonen av Ingrid Bjerkås markerte en nyorientering der kvinners ressurser kunne komme alle deler av kirkens liv til gode. Det var helt vesentlig at noen hadde mot til å gå inn i denne tjenesten, slik de første kvinnene som ble ordinert til prester hadde.
Ordinasjonen av kvinner åpnet for at flere kunne identifisere seg med og kjenne tilhørighet til kirken. Dette kom ekstra sterkt til uttrykk da Rosemarie Køhn ble vår første kvinne som biskop.
Også ved denne anledningen var det stemmer fra kirkens lederskap som snakket om splittelse, men det som skjedde var at den nye biskopen ble et samlende symbol ved at kirken ble åpnere ved hennes bispegjerning.
Nå i 2021 er halvparten av biskopene kvinner. Det sier noe om betydningen av at det åpnes opp og at noen er villige til å ta oppgaver slik Ingrid Bjerkås og Rosemarie Køhn gjorde.
En komiteinnstilling fra Kirkemøtet i 1996 analyserte situasjonen 35 år etter ordinasjonen av Bjerkås og tre år etter at Køhn ble biskop og konstaterer følgende:
«Dei kvinnelege prestane har ein særleg funksjon som symbolberarar for likeverd og likestilling. Denne gruppa har måtta bera ei særleg tung bør i oppbrotet frå rådande tradisjonar og tankemåtar og strevet for at nye haldningar og praksis skulle få gjennomslag.»
Fenomenet «Det burde vært en annen»
Ingrid Bjerkås fulgte kallet. Hun var tydelig og uredd og det preget hennes prestetjeneste. Mange sa at den første kvinnelige prest skulle vært en annen, en med bedre eksamen, en som var mer representativ for de kvinnelige teologene. Men det ble henne og hun var en voksen samfunnsengasjert kvinne, kalt av Gud og utsendt av kirken med sine evner og anlegg.
Noe av det samme gjentok seg da Rosemarie Køhn ble utnevnt til biskop. Igjen hørte en at det burde vært en annen, en som hadde annen erfaring. Noen mente det var for tidlig det som skjedde 5. februar 1993, da rektor ved Det praktisk-teologiske seminar Rosemarie Köhn ble utnevnt til biskop i Hamar bispedømme.
I den kirkelige avstemmingen hadde hun fått god støtte hos prester og menighetsråd i Hamar. Kirkestatsråd Gudmund Hernes sa i begrunnelsen for utnevnelsen: «En kirke som har sagt ja til å ha kvinnelige prester, har samtidig sagt ja til kvinnelige bisper». Utnevnelsen av Rosemarie Köhn var en konsekvens av dette synet.
På Rosemarie Köhns vigslingsdag 20. mai 1993 ble en drøm gjort virkelig. En drøm om likeverd og likestilling i lederskapet i Den norske kirke. Det var en historisk begivenhet.
Etter gudstjenesten viste folkemengden på kirkebakken en spontan glede som var som et hellig sus. Unge og eldre stod om hverandre og mange eldre kvinner var sterkt beveget.
«Det skulle vært en annen» fenomenet er viktig å være bevisst på når det skal utpekes til posisjoner i Den norske kirke. Dette vil være avgjørende for å realisere en mangfoldig og likestilt kirke i evangeliets ånd. For seksti år siden gjaldt det kvinner i prestetjeneste. Nå er det andre grupper som bør få sin rettmessige plass i kirkens ledelse nettopp for å gjøre kirken til stedet for evangeliets løp i verden i dag.
Likestillingskampen blir aldri ferdig.
I 1966 ga Ingrid Bjerkås ut boka «Mitt kall». Kallet til å forkynne evangeliet drev henne. Også for de andre pionerne var det et indre kall fra Gud som drev til tjeneste, selv når alt annet stred imot realiseringen av dette kallet. I dag er det annerledes å være kvinne og prest. Mange opplever seg anerkjent, men noen har fortsatt erfaringer av diskriminering og utestengelse. Dette kom tydelig fram høsten 2020 og førte til følgende vedtak i Bispemøtet:
«Vår kirke ønsker at både kvinner og menn tar imot kallet til å bli prest, og går inn i denne tjenesten med sine evner og gaver til glede for menighetene. Kvinners prestetjeneste er en viktig og nødvendig del av kirkens liv …. En prest kan ikke påberope seg en rettighet til å avstå fra samarbeid med andre prestekolleger. Det eksisterer ikke noen slik reservasjonsrett i vår kirkes ordninger.»
På bakgrunn av debatten det siste året skal nå arbeidsmiljøet for kvinner i prestetjenesten kartlegges i en undersøkelse.
Likeverd og likestilling kommer aldri av seg selv. Fremkjempede rettigheter kan alltid mistes.
Nettverk og Norsk Kvinnelig Teologforening
Norsk kvinnelig teologforening (NKTF) ble stiftet i 1958 for å ivareta fellesskapet mellom kvinner som studerte teologi og kvinnelige teologer som arbeidet i kirkelige stillinger. Ingen kvinner var på dette tidspunkt ordinert. De kvinnelige teologene var på leting etter å finne sin plass i kirken, og teologforeningen ble en viktig arena for å arbeide med dette. Foreningens medlemmer var ikke enige i synet på kvinnelig prestetjeneste, og denne splittelsen gjorde at foreningen i 1974 gikk i dvale. I 1982 ble den revitalisert og Rosemarie Køhn ble valgt til leder.
De aktive kvinnegruppene på begge de teologiske fakultetene i Oslo, flere av de kvinnelige prestene som allerede var i tjeneste, kvinnelige teologer i andre yrker og kristne kvinnesakskvinner stod bak revitaliseringen.
I tiden etter 1982 har Norsk kvinnelig teologforening spilt en viktig rolle i Den norske kirke. Ved siden av å være et støttende faglig og politisk nettverk har foreningen arbeidet systematisk med feministteologi: ved å gi ut boka «Feministteologi på norsk», utgi tidsskriftet St Sunniva og være pådriver for feministteologi som fag på de teologiske fakultetene. Arbeidet NKTF har ført når det gjelder liturgi og kjønnsinkluderende språk er betydningsfullt. Allerede i 1996 utarbeidet Kirkerådet et hefte med 8. mars-liturgier, disse var et produkt av erfaringer knyttet til arbeid i NKTF.
I dag er mange kvinner prester, proster og biskoper i Den norske kirke. Det er en situasjon som ikke er kommet uten kamp og iherdig innsats. NKTF er en avgjørende medspiller i denne utviklingen. Ved 25årsjubileet for kvinners prestetjeneste i 1986 var det stor gudstjeneste i Oslo Domkirke. NKTF var aktivt med, ikke minst i arbeidet med å få kong Olav til å delta. Kongens deltakelse var en stor anerkjennelse av kvinners prestetjeneste.
Da NKTF feiret sitt 50årsjubileum i 2008 var det festgudstjeneste i Trefoldighetskirken i Oslo. Ved denne anledning tok dekanus ved Det teologiske menighetsfakultet Vidar Haanes oppgjør med diskrimineringskulturen som Menighetsfakultetet i mange år hadde overfor kvinnelige teologistudenter, og han ba på fakultetets vegne om unnskyldning. Det var en viktig milepæl.
NKTF ble tidlig en kirkepolitisk aktør gjennom å gi uttalelser til høringer. Foreningen samarbeidet tett med kvinnekonsulenten i Kirkerådet og flere medlemmer i Nemnd for kvinner og likestilling i Kirkerådet hadde bakgrunn fra NKTF.
I mange år har NKTF hatt et solidaritetsarbeid overfor kvinnelige teologer i Latvia. Fra å være en kirke som ordinerte kvinnelige prester er det i dag en konservativ ledelse i Den lutherske kirke i Latvia, og de kvinnelige teologene som kunne vært prester blir ikke ordinert. Kontakten med NKTF er viktig for deres kamp om igjen å få arbeide som prester.
Kvinnenettverk som Norsk kvinnelig teologforening holder fokus på utfordringer knyttet til likeverd, mangfold og likestilling.
Evangeliets blivende vilje
Det som skjedde for 60 år siden forandret teologien og kirken. Det styrket kvinners identitet og understøttet likeverdstanken. Det ble skrevet likestillingshistorie og kirkehistorie.
Kvinneprestmotstanderne hevdet at biskopene Schjelderup og Wiig med sine meningsfeller lot seg rive med av tidsånd og kvinnesak. Historien om kvinners prestetjeneste viser at både enkeltmennesker og institusjoner har forandret syn og ståsted.
Dette sier noe om at Bibelen må leses og tolkes i lys av evangeliet om Jesus Kristus og hva som er «evangeliets blivende vilje». Hver generasjon møter denne oppgaven på nytt, og må fortolke Skriften i møte med sin samtid.
Evangeliet selv utfordrer enhver tid til årvåkenhet og nytolkning.
Solveig Fiske, biskop i Hamar, tidligere leder i NKTF
Ann-Helen Fjeldstad Jusnes, biskop i Sør-Hålogaland, tidligere leder i NKTF