Eg trur at noko av det Jesu disiplar og venner opplevde etter langfredagens voldsomme hendingar, var både sorg og spørsmål om korleis framtida no skulle bli.
Dei hadde svikta Jesus, det tenkte i alle fall nokre av dei. Også det var ein del av sorga deira. I tillegg måtte dei leva vidare med det som skjedde med deira meddisippel Judas. Judas hadde fått Jesus arrestert og fekk betaling for det. Han angra, og angra så mykje etterpå at han i si store fortviling tok livet sitt.
Disiplane kjente seg redde, isolerte og overmanna denne lørdagen. Det blei noko heilt anna enn ei vanleg, glad påskeafta! Det var kanskje den mest fortvila og vonde dagen i livet deira. Tidlegare optimisme og framtidstru var sikkert borte. Det var ein dag prega av nederlagsstemning.
Dei som hadde fått Jesus arrestert, dømd og krossfest, dei var også redde, redde for at Jesus skulle takast ut av grava og så påstå at han hadde stått opp frå dei døde. Difor fekk dei lagt ein stor stein framfor gravopninga og store, sterke vakter ved sida av. Dei tok ingen sjanse.
Jesus hadde jo sjølv sagt at han skulle døy, men så stå opp igjen den tredje dagen etterpå. Om disiplane hadde gløymt det i si sorg, hadde altså ikkje Jesu uvenner gløymt det han sa.
Vi kan lura på: kva ville ha skjedd om Jesus hadde blitt verande i grava og ikkje stått opp igjen og levd vidare? Disiplane og fleire andre sine liv hadde gått vidare. Det kunne ha blitt eit ok liv det også. Men eit liv utan samme håp dei fekk dagen etter. Peter skriv seinare: Lovet være Gud., vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde. (1 Peters brev 1,3)
Sorga over både Jesu død og Judas sitt sjølvmord var noko verkeleg vondt denne dagen. Den neste dagen med ei like verkeleg oppstode for Jesus, gav dei ei ny varig glede og håp om eit nytt, evig liv for dei også.
Din død forkynner vi, Herre, og din oppstandelse lovpriser vi.
Jesus lever, graven brast! Han stod opp med guddoms velde.
Trøsten står som klippen fast: At hans død og blod skal gjelde.
Lynet blinker, jorden bever, Graven brast og Jesus lever!
Jeg har vunnet, Jesus vant, Døden oppslukt er til seier.
Jesus mørkets fyrste bandt, Jeg den kjøpte frihet eier.
Åpen har jeg himlen funnet, Jesus vant, og jeg har vunnet!
Graven smiler, døden ler, Vennlig den seg mot meg nærmer.
Trett og glad mitt øye ser Stedet som mitt støv beskjærmer.
Søte fred, hvor møye hviler! Døden ler og graven smiler.
(Det siste verset i denne Johan Nordahl Brun sin salme står ikkje i salmebøkene)
Bønn:
Herre Jesus Kristus, på livets dag går du inn i dødens rike, og for vår skyld har du for alle tider vandret gjennom dødsskyggens dal. Herre, for din skyld skal vi få si: Om mørket dekker oss og lyset omkring oss er blitt til natt, så er ikke mørket mørkt for deg, og natten er lys som dagen, ja, mørket er som lyset. Derfor ber vi også: Før oss fra døden til livet, fra mørket til ditt evige lys, du som er vårt liv, vårt håp og vår evige glede.