Mens Jesus var i Betania, hjemme hos Simon den spedalske, kom det en kvinne bort til ham med en alabastkrukke med kostbar salve. Den helte hun ut over hodet hans mens han lå til bords. Disiplene så det og ble forarget. «Hva skal denne sløsingen være godt for?» sa de. «Salven kunne vært solgt for en stor sum og pengene gitt til hjelp for de fattige.» Men Jesus merket det og sa til dem: «Hvorfor plager dere henne? Hun har gjort en god gjerning mot meg. De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid. Da hun helte denne salven ut over kroppen min, salvet hun meg til min gravferd. Sannelig, jeg sier dere: Overalt i verden hvor dette evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne.» Matt 26,6-13
I skrivende stund uler stormen utenfor vinduet mitt her i Flakstad i Lofoten, og regnet pisker mot ruten. Jeg har akkurat satt meg ned etter flere timer med telefonsamtaler, e-poster og meldinger som har handlet om innstramming av smittevern-reglene og avlysning av påsken.
Nei, stopp en halv. Det siste er ikke tilfelle. Gudstjenester og arrangement må avlyses, men påsken lar seg heldigvis ikke avlyse! Den trenger seg fram i all sin kraft. Påsken er for meg en komprimert og dramatisk kamp mellom mørket og lyset, mellom ondskap og kjærlighet, der lyset og kjærligheten seirer til slutt. I påsken kan vi møte mørket i oss selv og la lyset, kjærligheten og kraften i Jesu oppstandelse overvinne det.
Teksten vår fra Matteus 26 er palmesøndagen sin evangelietekst. Men vent litt, hvor er det blitt av palmene? Er ikke dette dagen da Jesus red inn i Jerusalem på et esel, og folkemengden hyllet ham med palmegreiner og hosianna-rop? Jo, det er riktig, dette er dagen da Jesus hylles som konge av folket. De har satt sitt håp til at han er den store profeten og politiske frigjøreren, sendt av Gud for å frigjøre dem fra den romerske okkupasjonsmakten. Håpet er like grønt og stort som palmegreinene.
Men denne palmesøndagen er vi ikke i folkemengden. Jesus hylles også i vår tekst, men på en helt annen måte. En navnløs kvinne trer inn i et selskap i Simon den spedalskes hus og heller en kostbar salve ut over hodet til Jesus. Hun gjør det i glede og kjærlighet. Hun har møtt Han som tilgav hennes synd og satte henne fri; fri til å tjene og elske. Og hun har fått mot til å vise sin takknemlighet og glede, mot til å vise for all verden at det ikke var bare det ene møtet med Jesus. Hun har fått en varig relasjon til ham som preger livet hennes, og gir henne mot til å handle.
Disiplene til Jesus har kanskje stivnet litt i sin relasjon til Mesteren? Kanskje har de blitt for vant til å omgås ham. De tenker praktisk og politisk korrekt at denne meget kostbare salven heller kunne blitt solgt, og pengene gitt til de fattige. Jesus avviser ikke dette, men berømmer kvinnen for hennes handling. Den var motivert av kjærlighet, og uten at hun visste det, var den i tillegg profetisk. Hun salvet ham til hans gravferd, til hans frelsesgjerning. Dermed har hun på to måter bekreftet Jesus sin identitet som Messias; som den lidende tjener som skulle dø for våre synder, og som den salvede frelserkongen. Jesus proklamerer at hun skal bli verdensberømt på grunn av dette vitnesbyrdet!
For meg blir hun det kvinnelige motstykket til Peter, klippen som Jesus ville bygge sin kirke på. Peter svarer slik når Jesus spør om hvem han tror Jesus er: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.» Kvinnen sin bekjennelse er like klar og sterk, selv om den uttrykkes i handling i stedet for ord.
Hva så med oss, som verken har palmer eller salvingsolje?
La meg først spørre: Har vi en slik relasjon til Jesus at vi ønsker å hylle ham, gi ham lovprisning og takk? Eller har vi stivnet litt, sånn som disiplene og kommet inn i vanens lunkne mønster? Sier og gjør det vi mener er rett, uten kjærlighetens glød? Det er normalt i en relasjon, særlig når den varer over tid, men det går an å få gnisten tent igjen! Eller for første gang!
Kanskje finnes der skjulte skatter gjemt i nok en korona-påske som tvinger oss til å senke tempoet? Jeg tror det beste vi kan gi Jesus er TID, slik at han får en mulighet til å møte oss, og vi får en mulighet til å møte ham i refleksjon og takknemlighet over hva han har gjort for oss. En mer meditativ påske, kanskje i en åpen kirke eller i en påskevandring ute, der kirkerommet, symbolene eller naturen får tale til oss. Der vi finner fram en påskesalme og synger den, om så for oss selv. Eller søker opp digitalt i forskjellige media noe av det kristne mangfoldet som spilles inn og legges ut til føde for vår sjel.
Vi blir ikke verdensberømt for det, men finner kanskje mening, glede og fred.
GOD PÅSKE!
O Jesus, du som fyller alt i alle, som rik på miskunnhet og nåde er,
Jeg lik Maria for din fot vil falle, for intet hvilested er skjønt som her.
Min Frelser kjær, ditt skjønne navn jeg nevner, ifra mitt hjertes dyp jeg priser deg.
Og alle tvilens mørke skyer revner, din nådes sol skal gjennomstråle meg.
Nr. 354 i Ns 2013. Tekst og melodi: Age Samuelsen