Alle pinsesalmene som handler om ånden; om livet fra Gud som strømmer gjennom alt det skapte, om livets åndedrett i verden, om ånden som holder verden i gang og er så usynlig og uforståelig, men som er livgiveren som gjør den døde materie levende, og som gir oss mennesker dette håpet om livet som nok kan være langt borte til tider, men som igjen og igjen gir oss tegn på godhet og kjærlighet – alle disse salmene strømmer i mot meg i det vakre landskapet.
Samtidig er verdens mørke like bak.
Midt i det vakre landskapet kjører jeg og hører på radioen om Israel og Palestina, om Covid19-ødeleggelsene i India og om flyktninger på vei over havet til Spania. Denne verden er så utrolig sammensatt, så preget av himmelvid forskjellige livsvilkår.
Da Ånden falt på pinsedag begynte Jesu disipler å snakke på forskjellige språk, slik at alle forstod. Språkene som hadde skilt dem tidligere gjorde ikke det lenger. Ånden skapte forståelse mellom adskilte, ånden skapte fellesskap i stedet for splittelse, ånden skapte enhet i det mangfoldige.
Pinse handler egentlig om enhet, om at verden er én, og at vi aldri må slutte å tro på det – tro på likhet, rettferdighet og liv for alle.
Hvert år kommer pinsen. Den gir en rytme i livet som på ny og på ny setter oss inn i kampen for det gode, som ikke lar oss få lov å gi opp.
Elias Blix uttrykker dette livshåpet i salmen No livnar det i lundar:
No livnar det i lundar,
no lauvast det i lid,
den heile skapning stundar
no fram til sumars tid.
Det er vel fagre stunder
når våren kjem her nord,
og atter som eit under
nytt liv av daude gror.
Guds kyrkja lysa skulde
som høgt på berg ein stad,
med sumar utan kulde
og utan solarglad.
Guds ord vel alltid lyser,
den sol gjeng aldri ned:
det hus som Anden hyser,
ligg stødt i ljos og fred.
Men stundom kom då kulde
på Herrens kyrkjemark:
det var som Gud seg dulde,
og burte var Guds ark.
Det var dei myrke dagar,
Guds ord var fåhøyrd segn;
og hjarta frys og klagar,
det saknar sol og regn.
So sende Gud sin Ande
som dogg på turre jord;
då vakna liv i lande,
då grøddest vent Guds ord.
Då er det sæle tider
for Kristi kyrkjegrunn;
då lauvast det i lider,
då livnar det i lund.
Då ljosnar det i landet
frå fjell og ned til fjord;
då losnar tungebandet,
då kved Guds folk i kor.
Då skin det yver strender
som sol ein sumarkveld:
då gløder kring i grender
ein heilag altar-eld.
Du vår med ljose dagar,
med lengting, liv og song!
Du spår at Gud oss lagar
ein betre vår ein gong,
då me med vigsla tunga,
med kjærleik heil og klår,
alt utan brest og sprunga
skal lova Herren vår.