I år er det å vente blitt enda mer konkret for oss enn vi tenkte bare forrige advent. Koronapandemien har gjort det å vente til noe vi alle har del i. Vi venter på at det normale livet skal komme tilbake, vi venter på at fellesskapet mellom oss igjen skal være åpent og uten hindringer, noen venter på å få jobben tilbake, noen på et sårt etterlengtet besøk, andre venter på at sykdom skal heles enten den nå er koronarelatert eller ikke, noen vet at sykdommen ikke kan heles og venter på døden.
Og alle venter vi på en vaksine som kan stoppe spredningen av Covid 19.
Ingunn Elstad, professor emerita ved Universitetet i Tromsø har nettopp gitt ut en bok på Orkana forlag om tvangsevakueringen av Finnmark og Nord-Troms i 1944. Forhåndsomtalen av boka gjør at det er en av de bøkene jeg vil lese. De som ble evakuert fra hjemmene sine og så dem gå opp i røyk, de som ikke visste noe om fremtiden men ble sendt som pakkegods rundt i landet, de fikk i sannhet erfare hva det ville si å vente.
I går så jeg et intervju med en etiopisk kvinne på Dagsnytt. Hun hadde flyktet til Sudan. Hjelpeorganisasjonene mener at det nå er 45.000 flyktninger som i det siste har flyktet fra Etiopia til Sudan. De flyktet i all hast, de har ikke med seg noe, noe flyktet hver for seg og finner ikke igjen familien sin. Sudan har selv ikke på noen måte kapasitet til å ta imot tusenvis av flyktninger. Likevel sier bistandsfolk som er på stedet at lokalbefolkningen gjør det de kan for å hjelpe flyktningene som kommer. Flyktninger som for kort tid siden levde fredelig i sine hjem.
Hva ventet de evakuerte fra Finnmark og Nord-Troms på i 1944? Hva venter flyktningene fra Etiopia på?
Mange mennesker i verden er i konstant ventetid fordi livet har så store utfordringer, umenneskelige utfordringer.
Det kristne evangelium i adventstida er et evangelium om håp og arbeid. Teksten for første adventssøndag fra Lukas 4 sparer ikke på alvoret: det er Jesus som kommer til hjembyen sin Nasaret. Der står han i synagogen og leser fra den gamle profet Jesaja. Når han er ferdig med å lese sier han: I dag er dette skriftord oppfylt mens dere hørte på. Det er seg selv han leser om. Og det han leser er: «Herrens ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne et godt budskap for fattige. Han har sendt meg for å rope ut at fanger skal få frihet og blinde synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren.»
Inn i en verden som allerede den gang var i konstant ventetid for fred, frihet og legedom kommer Jesus med ord om hvordan denne ventetiden skal fylles, hva vi skal bruke livet vårt på, hva som er viktig. Han fyller ventetiden med håp, men også med konkrete mål for handling.
Jeg opplevde en flik av dette da jeg i går var med på julegrantenning. Arrangementet var nedskalert fra slik det pleier å være, men et lite musikkorps spilte standhaftig og en ganske liten flokk mennesker sang med på julesangene. Da «Deilig er jorden» kom som siste salme tenkte jeg: Det er dette ventetiden handler om, det er dette jula og hele livet handler om: Vi skal protestere mot all urett og krig og vold ved aldri å slutte å synge at jorden er deilig, at kampen for det gode er konstant og at nettopp det kristne budskapet gir oss kraft til aldri å gå ut av kampen.
Å stå i ei lita bygd ute ved havet, med folk rundt seg som sang så høyt de kunne, og med et korps som spilte for livet med blåfrosne fingre, ja det var et håpstegn.
Så blir adventstiden og julen i år annerledes, og for mange av oss tyngre enn den pleier. Det er lov til å vær lei seg for det, lov til å kjenne på at ventetiden akkurat nå er mørkere og vanskeligere enn ellers. Det er ingen lettvinte løsninger på det som er vanskelig, verken for det vi opplever i våre egne liv eller det som er svært vanskelig ute i den store verden. Adventsbudskapet er ikke lettvinte håpsord som ikke tar virkeligheten på alvor. Adventsbudskapet om at lyset SKAL seire slik Jesus forkynte for snart 2000 år siden, det budskapet gjør oss alle ansvarlige og setter oss inn i oppgavene. Håp er rett og slett arbeid. Og alle kan vi være med i adventstidas håpskampanje.
Og jeg tror nettopp dette budskapet gjør oss robuste til å gå inn i den vonde ventetiden, hjelper oss til ikke å gi opp og setter opp et fokus som løfter våre bikk mot hverandre og mot den verden vi lever i.
Jesus snakket ikke om et håp som skulle skje en gang i fremtiden, han snakket om at håpet om det gode, håpet om lyset skal realiseres her og nå, midt i våre hverdager. Å tviholde på dette håpet, å tviholde på fortellingene om håpets mann Jesus, å synge Deilig er jorden om igjen og om igjen, å tenne så mange lys vi kan og å bruke adventstida til å tro på og handle for fellesskapet blant mennesker i hele verden, det gir adventstida en dypere mening.
Senjadikteren Helge Stangnes sier det slik «Så kom la oss tenne små lys førr kverandre om bål imot natt på ei vinterkald jord der frosten skal vike når menneskevarme får nå gjennom mørket som lys langs en fjord».
God advent.
Biskop Ann-Helen