I denne spalten har jeg benyttet anledningen til å skrive om ting jeg er opptatt av. Det er ganske mange ting og saker som opptar hodet og hjertet i mitt liv. Og jeg er levende opptatt av å tenke og å prøve å se saker fra mange forskjellige vinkler. Det er jo først når man har sett på et objekt fra alle sider at man kan beskrive det. Jeg øver meg og prøver meg på å se saker fra mange sider.
Denne gangen tillater jeg meg å bruke litt tid og noen ord på noe jeg er ordentlig opptatt av. Ja, jeg er så opptatt av det at det på mange måter har blitt min profesjon.
Tro det eller ei, men jeg er opptatt av tro.
Jeg er opptatt av begrepet, av begrepsbruken og hva tro kan føre til.
Jeg vet godt at det er mange der ute som ikke har en religiøs tro, men som like fullt kan snakke om tro. Tro handler kanskje om det som også kan kalles Håp. For meg er disse to ordene tett knyttet sammen. De henger sammen, Tro og Håp – to sider av den samme tilnærmingen.
En konsekvens av en slik definisjon er at tro ikke bare dreier seg om religiøs overbevisning.
En del mennesker sier at de tror på det gode i alle mennesker. Det kan de si selv om vi daglig blir påmint om det ugode i mange mennesker. Kanskje det egentlig er et håp om at alle mennesker er gode? Å ha tillit til andre mennesker er vesentlig for et samfunn, men noen ganger må vi også være litt kritiske til andre menneskers intensjoner. Ikke alle vil oss godt.
Noen tror på framtiden. Det er fint. Det er mest fint dersom man går inn for å forme framtiden. Forme den slik at livet blir bedre for alt som lever. Uten en litt egeninnsats blir det fort en tankeflukt å si at man tror på framtiden.
Det er mye å tro på.
For meg er troen en fortolkningsramme. Troen på en Gud er en fortolkningsramme som gir mening for meg. Og ja, jeg vet fortsatt at mange der ute ikke forstår meg i dette og det kan jeg forstå. Men for meg gir dette menig og retning. Jeg aner ikke hva jeg hadde holdt på med nå dersom ikke denne troen hadde gitt meg en slik retning som den har.
For det er ingen livsfjern tro, jeg flykter ikke fra verden og inn i troens rom. Det er snarere omvendt, troen gir samfunnsengasjement. Jeg vil noe for det jeg tror at Gud har skapt (ikke på 6 dager slik noen tror at troende tror). Jeg vil virkelig at verden rundt meg og i meg skal bli tatt vare på. Engasjementet for naturen, for verden kommer nettopp fra min fortolkningsramme. Det engasjementet er ikke knyttet til politiske partier eller trender, det er grunnet i min tro på skaperen av skaperverket.
Jeg ønsker virkelig at alle mennesker skal bli sett og møtt med omsorg og respekt. Jeg ønsker å formidle at menneskene kan møte seg selv med nåde slik Gud møter menneskene med nåde. Troen gir meg rom til det som kan kalles egennåde. En slik egennåde unner jeg mennesker å møte seg selv med. Jeg ønsker å møte andre mennesker med respekt og jeg forventer å bli møtt med respekt.
Så tror jeg at Gud alltid er større og mer enn det jeg kan fatte, kan tro og kan håpe på.
Tro og Håp skal gi grobunn for Kjærlighetsgjerninger. Så blir de stående disse tre: tro, håp og kjærlighet, men størst blant dem er kjærligheten.
Dette ble jo rene andakten, men jeg håper ingen tok skade av det. Siden dette er min fortelling så håper jeg at den kan bli stående som min fortelling uten at andre skal prøve å fortelle meg hvor rar den fortellingen er.
Olav Rune Ertzeid, prost i Nord-Helgeland
(Kronikken har stått på trykk i Helgelands blad)