Da Kari Hop Fjæreide gikk ut i morspermisjon, trodde hun at hun ville komme tilbake til Søreide kirke når permisjonstiden var slutt. Slik ble det ikke, så i januar starter hun i ny jobb som kapellan i Ytrebygda kirke.
Kari har vært ansatt som barne- og ungdomsprest i Søreide kirke i tre og et halvt år. Stillingen hennes var finansiert av menigheten, slik at kirken i en tid hadde tre prester ansatt.
– Da jeg fikk tilbud om å overta den faste kapellanstillingen som ble ledig for halvannet år siden, sa man at det ble jobbet med videre finansiering av den stillingen jeg allerede hadde. Jeg brenner for barn og unge, så jeg valgte heller å fortsette med jobben som barne- og ungdomsprest. Jeg visste jo at det ikke var 100 % sikkert at finansieringen kom til å gå, men jeg er veldig lei meg for at jeg ikke får fortsette i Søreide kirke nå.
Da Kari kom til Søreide kirke, hadde hun hatt sine første fem år som prest i Tromsø. Der jobbet hun i en av byens tre menigheter, Elverhøy kirke.
– Hva var annerledes med jobben i Tromsø og jobben i Søreide kirke?
– Det er større forhold her. Tromsø er jo en mye mindre by enn Bergen. Selv om Elverhøy sogn var cirka like stort som Søreide med ti tusen medlemmer, ble jeg litt mer anonym i lokalmiljøet når jeg kom hit. I Tromsø ble jeg stadig gjenkjent på gaten.
– Savner du det?
Kari ler lett før hun svarer: – Både og. Det har jo sine fordeler og ulemper å bli gjenkjent. Ellers var Elverhøy en mer tradisjonskirke. Der var det mye bryllup og gravferd, og mange kom til kirken på julaften. Her på Søreide har vi mer en hverdagskirke. Det er noe av det jeg synes er kjempefint med Søreide.
Hun forteller at hun syntes det var veldig kjekt å komme til Søreide med en stor stab, et sted det skjedde veldig mye og med mange engasjerte frivillige.
– Noe av det første jeg la merke til som var veldig stort, var kirkekaffene! At det var veldig mange folk på kirkekaffene etter gudstjenestene, var veldig gøy. Det var litt som om det var noe å komme til i seg selv. Det var familiemiddager, juleverksted og juletrefest, det var store ting der mange var innom. Det var veldig kjekt og litt overveldende, og det ga energi.
– Hvordan synes du ellers det er å jobbe som prest?
– Jeg føler meg utrolig heldig som får være prest. Jeg pleier å si at jeg har verdens beste yrke! Det å få møte folk i det som jeg velger å kalle pulsslagene i livet. Når det skjer endringer i livet, enten positive endringer eller vonde opplevelser, da kommer folk til kirken. De velger å komme til kirken i de viktigste og kanskje mest sårbare øyeblikkene i livet. Å få være prest til stede i de øyeblikkene, det er veldig stort. Å få ta del i fortellingen, og lytte til den. Det er en ære å få være med å formidle, både i glede og i sorg.
I tiden Kari har vært prest i Søreide kirke, har det vært to ekstra vonde hendelser i lokalmiljøet. En brann og en trafikkulykke som begge krevde flere menneskeliv. I slike situasjoner sier Kari at man går inn med hele seg.
– Jeg kommer som den personen jeg er, og alle sanser skjerpes. Jeg er veldig til stede med kropp og sjel og ånd. Da handler om å bare være der, å bare være til stede i øyeblikket og i møte med de menneskene som er der. I sånne situasjoner synes jeg det er fint å ha på presteskjorten. Den minner meg selv og kanskje også de jeg møter, om noe som er større enn oss. At vi har en dimensjon med oss som også hjelper oss og kan være med å bære oss.
Kari blir stille en stund mens hun tenker tilbake på hendelsene hun har vært med på.
– Jeg synes også det er fint å få være med å åpne opp kirkerommet i slike situasjoner, for alle som vil. Det blir helt lavterskel. Vi får gi plass til sorgen, sinnet og takknemligheten, og fellesskapet, ikke minst. Det skapes også relasjoner gjennom slike hendelser. Når man opplever noe så vondt i lokalsamfunnet, oppleves det veldig godt å være sammen om det. Også i ettertid, når man har delt hendelsen og sorgen.
– Koronapandemien har jo også preget mye av tiden din i Søreide. Hvordan var det?
– Jeg synes det var veldig trist når alt måtte stenge ned. Vi mistet den direkte kontakten med folk, det var bare «det mest nødvendige» som ble gjort. Jeg har savnet hverdagskirken, middag i kirken, for eksempel, der det var oppimot 80 mennesker innom. Der fikk du virkelig møte mannen i gaten. Lavterskelarrangementene hvis man kan kalle det det, det har jeg virkelig savnet. Det har forandret seg. Nå må vi bygge det opp igjen.
Når folk ikke kunne komme til kirken som før, måtte kirken omstille seg og finne nye løsninger for å nå ut. Dette var noe Kari likte godt.
– Jeg liker å tenke kreativt og ta i bruk nye hjelpemidler. Nå måtte vi arbeide på nye måter og lære oss digitale verktøy vi ikke hadde brukt før. Jeg håper det er noe vi tar med videre, slik at vi kan være til stede i folks hjem på en annen måte enn før.
– Dere ble jo også foreldre midt i koronatiden. Hvordan har du opplevd det?
– Det var veldig stort å få bli mamma. Det er ikke noe jeg tar for gitt. Det som har vært positivt i denne tiden, er at jeg fikk virkelig tid til å kjenne på mammarollen og bli kjent med Laura, å bare være oss som familie. Men mange av tingene jeg hadde gledet meg til, som å gå fast på babysang og babysvømming, og å kunne gå ut på kafé, sånne ting ble jo veldig begrenset. Det har uansett vært veldig stort og fint! Og vi er heldige som har begge sine familier i nær avstand, både Rolf og jeg.
Da datteren Laura ble døpt i Søreide kirke i mai, kunne familien velge mellom å ha 50 gjester og salmesang eller 100 gjester uten sang. For det sosiale paret var valget lett: De ville at alle som ønsket det, fikk lov til å ta del i dåpen. Dermed ble det plass til 100 gjester, men ingen salmesang. Musikken i kirken var de likevel fornøyd med, med blant annet solosang fra menighetspedagog Rikke Bergflødt-Kvamme.
– Hvordan tenker du jobben din blir i Ytrebygda kirke?
– Det som gleder meg med den jobben, er at Ytrebygda også er lokalt forankret med mye barne- og ungdomsarbeid. Jeg gleder meg til å gå inn i det og bli en del av det. Ytrebygda er jo også en ung kirke, enda nyere enn Søreide. De feirer jo tiårsjubileum i disse dager.
Før hun slutter, får alle mulighet til å si ordentlig farvel til Kari for nå. Tredje søndag i advent, 12. desember, er Kari med på gudstjenesten – og selvsagt kirkekaffen etterpå.
– Da har jeg lyst til å få et ordentlig ‘ha det’ med dem som er her, før jeg begynner et nytt sted i januar. Jeg har lyst til å si takk til alle dem jeg har møtt her som uten tvil har betydd veldig mye. De har fått en stor plass i mitt hjerte. Jeg føler meg veldig heldig som har fått jobbe i Søreide kirke.