Som foreldre velger vi gjerne faddere som vi tror kan bety noe positivt for barnet. Fadderne skal være vitner om at barnet er døpt, og de får et spesielt ansvar for å be for barnet. De skal gjerne hjelpe barnet til å bli kjent med bibelfortellinger, ta barnet med til kirken og oppmuntre til å gå til nattverd. I kirken sier presten dette til foreldrene og fadderne:
«Sammen med vår menighet og hele kirken har dere fått del i et hellig ansvar: Å vise omsorg for barnet, be for det, lære det selv å be og hjelpe det til å bruke Guds ord og delta i den hellige nattverd, så hun/han/de kan leve og vokse i den kristne tro.»
Alle som blir døpt, skal ha minst to faddere, men kan ha flere. Fadderne må ha fylt 15 år og være medlemmer av Den norske kirke eller et annet kristent kirkesamfunn som anerkjenner barnedåp. Foreldrene kan ikke være faddere. Fadderne blir ført inn i kirkeboka.
Det innebærer ingen sivilrettslig forpliktelse å være fadder, som for eksempel å skulle overta omsorgsansvar for barnet hvis foreldrene dør. Dette er en gammel tankegang som fortsatt har fotfeste mange steder. Men fadderansvaret dreier seg om barnets trosopplæring, ikke om andre forhold.