Denne påsken blir annerledes enn alt vi tidligere har opplevd. Et virus har snudd livet på hodet. Corona herjer verden over. Frykt, uro og usikkerhet preger vår hverdag. Nedlukking, avstand og isolasjon er den nye virkelighet, inntil videre. Også kirken må avlyse mange av sine arrangementer. Dette gjør vi i solidaritet og nestekjærlighet.
Heldigvis, det er mange der ute med trøstende ord og handlinger. Det er mange fagfolk som kan gi oss gode råd til hvordan vi best mulig unngår smitte. Og vi har en dyktig regjering som gjør det de kan for at vi kan få hverdagen tilbake fortest mulig.
Det gjør at jeg kan få lov til å konsentrere meg om en fortelling, et budskap som har holdt igjennom lange tider. Gode nyheter som har bestått igjennom 2000 år. Det vi kaller evangeliet. Det har stått når store riker har falt. Det har holdt igjennom pest og krig. Det er hva vi kan kalle værfast og urokkelig.
Vi skal ikke slutte å være kirke selv om det stormer rundt oss. Vi har et budskap som holder. Det kan være sunt å vende oppmerksomheten bort fra media og relevans en gang iblant for å se på noe helt annet, noe mer tidløst. Derfor vil jeg skrive noen artikler i påsken som handler om Jesus sine siste dager. Historien som for alvor gir grunnlaget for vårt kristne håp.
Noe av kjernen i vår bekjennelse er: «Pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet, for ned til dødsriket, stod opp fra de døde tredje dag…» Det er rundt dette, det konkrete og historiske, at vår tro er bygd opp.
Det er neppe tilfeldig at det var i påsken Jesus døde på korset. Det er høytiden hvor jødene feiret frihet fra fangenskap.
Det første tekstutdraget er fra Matteus 20, 17-19. Jesus og hans disipler er på vei fra Galilea til Jerusalem for å feire påske. På veien opp tar Jesus dem til side og sier: «Se, vi går opp til Jerusalem, og Menneskesønnen skal overgis til overprestene og de skriftlærde. De skal dømme ham til døden og overgi ham til hedningene, og han skal bli hånt og pisket og korsfestet. Og den tredje dagen skal han reises opp.»
Jesus visste at hva han skulle gjøre kom til å koste han livet. Han hadde sett hvordan det hadde gått med hans venn døperen Johannes. Hvorfor skulle han få noen enklere skjebne? Likevel stoppet han ikke opp. Hans oppdrag var uendelig viktig. Han gikk videre, videre den tunge veien opp til Jerusalem.
Hva var det egentlig Jesus gjorde som kostet han livet? Det skal vi se nærmere på i neste artikkel. Den kommer på palmesøndag.
Hilsen Karl Ove Jeppestøl