En slik reise trenger ikke være lang, og målet kan være nært og innen rekkevidde samme dag. Pilegrimsreisen kan også være en lengre vandring som tar tid – og målet kan være langt framme. Noen går etappevis over flere år mot et mål man har satt seg.
Pilegrimsreisen har to viktige aspekter: Det handler om å være underveis, og det handler om å ha et mål for reisen og hva dette målet gjør med oss på veien. Pilegrimsvandring er en åpen og allment tilgjengelig aktivitet for alle som kan bevege seg. Den krever ingen tro eller overbevisning, annet enn lysten til å gå.
For mange er drivkraften bak en pilegrimsvandring å finne tilbake til seg selv, falle til ro, ha tid til å gi det som kommer opp i en plass og rom, kunne tenke en tanke og gjerne flere helt ut og merke på kroppen at man er et menneske. Når man går mye av dagen, flyttes oppmerksomheten fra topplokket, som ofte kan være overstimulert i en travel hverdag, til resten av kroppen, og særlig til beina som bærer oss.
Vandringen gir også tid og ro til å erfare naturen og omgivelsene rundt oss. Og den kan gi fellesskap med andre vandrere, enten man går sammen med noen man kjenner eller møter folk tilfeldig.
En kristen forståelse av pilegrimsvandringen
På mange måter er vi alle pilegrimer, enten vi beveger oss eller er i ro. Vi er underveis på livsvandringen vår, og vårt endelige mål er hjemme hos Gud. Eller for å si det enda dypere: Målet for livet vårt er Gud. I lys av dette perspektivet er kanskje den viktigste pilegrimsveien vår den ukentlige søndagsturen til vår lokale kirke.
Mange av salmene våre har pilegrimstemaet i seg:
Deilig er jorden, prektig er Guds himmel, skjønn er sjelenes pilegrimsgang. Gjennom de fagre riker på jorden går vi til paradis med sang!
(Tekst: B.S.Ingemann, 1850)
Litt om pilegrimsvandringens historie
I kristendommens historie oppstod pilegrimsreisen først som en reise til det hellige land og til stedene der Jesus og disiplene hans hadde vært.
Tanken om at noen steder og noen ting (relikvier) har en spesiell kraft i seg, kommer blant annet fra fortellingen i Bibelen om kvinnen som rørte ved Jesu kappe, og som ble helbredet for sin sykdom. Jesus kjente at en kraft gikk ut av ham, står det (Luk 8,46). Dette har gitt styrke til forestillingen om at steder og ting som kan knyttes til Jesus og etter hvert også til helgene, som har en særlig nærhet til Gud, kan gi hjelp i vår åndelige og legemlige nød.
I middelalderen utviklet pilegrimsreisen seg med stadig flere mål, gjerne klostre og kirker som var knyttet til helgener og til spesielle hendelser. Fra denne tiden regner vi gjerne med fire store pilegrimsmål i Europa: Jerusalem i øst, Roma i sør, Santiago de Compostella i vest og Nidaros i nord.
Den hellige Birgitta av Vadstena i Sverige som levde på 1300-tallet, er kjent for sine omfattende pilegrimsreiser og sine visjoner. Hun besøkte trolig Nidaros i 1340, hun besøkte Jakobs grav i Santiago de Compostella, hun besøkte Roma og Det hellige land. Hun ble opphavet til Birgitta-ordenen og sørget for å få bygget katedralen og klosteret i Vadstena.
En av hennes bønner er fin å bruke både på vandring og i livet ellers:
Herre, vis meg veien, og gjør meg villig til å gå den.