Fire lys brant på adventskransen. Det var helt stille, så stille at man kunne hørelysene snakke til hverandre.
Det første lyset sukket og sa: "Mitt navn er fred. Jeg skinner så klart, men
menneskene vil ikke ha fred, de vil ikke ha meg." Lyset ble mindre og mindre.....
til slutt sluknet det helt.
Det andre lyset sa: "Mitt navn er tro. Men jeg er blitt overflødig. Menneskene vil
ikke vite av Gud lenger. Det er meningsløst at jeg brenner." så sluknet det andre
lyset.
Bedrøvet og med lav stemme sa det tredje lyset: "Mitt navn er kjærlighet. Jeg
eier ikke lenger kraften til å brenne. Menneskene overser meg. De ser bare seg
selv og ikke andre rundt seg, som de skulle elske." Så også det tredje lyset
sluknet.
Et barn kom inn i rommet, så på lysene og sa med øynene fulle av tårer "Dere
skal da lyse og ikke slukne," .
Da hørtes plutselig stemmen til det fjerde lyset: "Vær ikke redd! Mitt navn er
håp og så lenge jeg brenner, kan vi tenne de andre lysene."
Barnet fant frem en fyrstikk, og ved å hente lys fra håpets flamme tente hun
alle de andre lysene igjen