Fadderne skal være vitner om at barnet er døpt med en kristen dåp. De lover også å be for barnet og lære barnet selv å be. Dessuten skal fadderne hjelpe barnet til å bli kjent med bibelfortellingene og oppmuntre henne eller ham til å gå til nattverd.
Hvert barn som blir døpt, skal ha minst to faddere, og de må ha fylt 15 år. Det er ingen øvre grense for hvor mange faddere barnet kan ha. I tillegg til å være vitner under dåpen påtar fadderne seg viktige oppgaver med å hjelpe til å gi barnet opplæring i den kristne tro, og de bør velges med dette for øye. Som faddere kan det bare velges personer som er medlemmer i Den norske kirke, eller andre kristne som ikke forkaster barnedåpen. Det er presten som ser til at valget av faddere svarer til disse forutsetningene.
Det er viktig at fadderne er til stede under selve dåpen, men hvis noen av tvingende grunner blir forhinderet kan hun eller han likevel registreres som fadder. Minst to av fadderne må være til stede ved dåpshandlingen. Ettersom fadderansvaret er så nært knyttet til dåpen er det ikke mulig å legge til faddere i ettertid. Det samme gjelder å stryke faddere som har vært til stede ved dåpshandlingen.
Å være fadder oppleves for mange som et stort og gledelig ansvar. Mange får et spesielt og nært forhold til barnet man er fadder til. I tidligere tider var det vanlig å tenke at fadderne var de nærmeste til å overta foreldreansvar for barnet hvis foreldrene falt fra. I vår tid finnes det ingen slike formelle forpliktelser. Fadderansvaret dreier seg om å vise omsorg for barnet og bidra i barnets trosopplæring. Fra kirkens side anses hoveddelen av fadderansvaret å være oppfylt ved konfirmasjonen.
Gudmor – gudfar
Noen steder i landet har det tradisjonelt vært vanlig at faddere kalles gudmor og gudfar. Det er også noen som vil bruke gudmor eller gudfar om den personen som bærer barnet. Den norske kirke bruker ikke disse betegnelsene i dag, men det er riktig å si at gudmor og gudfar er det samme som fadder.