Av Arne Espeland
Religioner som kristendommen, jødedommen og islam har også bidratt til polarisering og krig. Ikke minst i Midt-Østen med sentrum i Jerusalem for alle disse monoteistiske religionene med felles opphav, er det tilsynelatende ikke håp om fredelig sameksistens. Krig og elendighet er for tiden det eneste som ser ut til å nytte. Vi som sitter trygt på avstand blir utfordret på å ta stilling og helst se på den ene parten som venn og den andre som fiende. Tiden går og stadig flere sivile blir drept. Utfordringene vi står i, kan gjøre at vi føler oss maktesløse og bare kan gi opp å tro på at det gode kan seire over det onde.
I en slik situasjon tror jeg at kirka har et veldig sterkt håpsbudskap. Den enkelte av oss utfordres til å følge eksempelet til Jesus da han var på jorden. Han brydde seg om alle og så alle. Han møtte og snakket med den samaritanske kvinnen ved brønnen selv om han egentlig ikke som jøde, hadde lov til å snakke med henne. Han utfordret oss til å elske vår neste som oss selv.
Det er veldig langt fra lille Egersund til de store konfliktstedene i verden. Vi kan likevel være håpsbærere ved å ta vennlig imot flyktninger som kommer fra Ukraina og andre land i verden. Det må også være mulig å håpe på løsninger av konflikter som fører til fredelig sameksistens!
Ellers går det også an å tenke stort om lokalt arbeid for forståelse mellom ulike grupperinger. I Egersund er det veldig mange menigheter og andre lokale grupper. Det er bra for den enkelte å føle tilhørighet. Samtidig er det viktig å utvikle møteplasser for å skape forståelse på tvers.
Mesteren viste med tydelighet at han nettopp gjorde det. Istedenfor splittelse og polarisering går det an å tenke mer på å øve seg i å tåle hverandre som vi er, tåle uenighet. Kanskje det er det som er håpet for verden, både lokalt og globalt?
Verden er vanskelig, men vi gir ikke opp håpet!