«The time has come for us to civilize ourselves by the total, direct and immediate abolition of poverty.» – Martin Luther King
Gamlebyen og Grønland menighet har lang tradisjon for å delta i debattene som omhandler sosiale og politiske prosesser som påvirker folks liv i våre lokalmiljø. På Grønland går debattene om byutvikling og gentrifisering for fullt. På Grønland leier 50% av innbyggerne boligen de bor i. De er urolige for fremtiden, og nabolaget stålsetter seg for store endringer mange opplever som negative.
Urettferdighet kan ramme alle likt, uavhengig av hvilken religion man har, eller hvor melaninrik man måtte våre, men den rammer alltid de med dårligst økonomi hardest. Hvordan kan en Fremtiden bor hos oss-menighet forholde seg i en slik utvikling?
Det er ekstrem store forskjeller i vårt land mellom de som eier og leier bolig. På Grønland er nylig en av de virkelig store «utleieblokkene» solgt og alle beboere har fått varsel om at leiekontraktene sies opp. Flere kommunale gårer er også solgt til private. Dette er uttrykk for at Norge har det som omtales av mange som verdens mest liberale boligpolitikk. Hva gjør slikt med et nabolag?
Det fører til at lokale ildsjeler flytter ut av området; at skolemiljøet endres radikalt; at nabolag mister sin identitet; og at en del av befolkningen «byttes ut» for en annen. På Grønland eier noen få mange av boligene. Lokalbefolkningen er prisgitt utleieres «økonomiske overveielser», noen direkte fordi de leier, andre fordi de har naboer, klassekamerater, ungdomsledere, venner mm som leier bolig.
Martin Luther Kings visjon om «Beloved Community», dreide seg blant annet om å sikre retten til anstendig bolig som en grunnleggende menneskerettighet. Han mente at tilgang til et trygt og stabilt hjem var avgjørende for å bekjempe fattigdom, fremme sosial rettferdighet og bygge en mer likeverdig verden. Fattigdomsbekjempelsen var hovedfokuset i hans borgerrettighetskamp og boligpolitikken stod helt sentral. En uke et hans død ble The Fair Housing Act vedtatt, i stor grad takket Kings innsats.
King var opptatt av å utfordre de økonomiske systemene som førte til høy boligkostnad og tvang mange familier til å bo under uverdige forhold. Han støttet ideer som rimelige boliger og subsidier for lavinntektsfamilier. Kings visjon om boligpolitikk krevde kollektiv handling, inkludert investeringer fra offentlige myndigheter for å bygge og vedlikeholde rimelige boliger.
Han så bolig som et fellesgode, ikke bare en vare for markedet. King ønsket ikke bare hus, men også levende fellesskap der mennesker kunne trives og vokse. Han mente at tilgang til ressurser som skoler, helsetjenester og offentlige rom som solfylte parker var like viktig som selve boligen. Det handler om mer enn økonomi – det er en visjon om et samfunn som setter menneskelig verdighet først. Et tilsvarende engasjement er nødvendig på Grønland og i Norge.
Gamlebyen og Grønland menighet deler sine kontorer med Grønland beboerforening (hvor jeg sitter i styret) og er nabo med Leieboerforeningen. Sammen med disse og mange andre lokale aktører har menigheten vært med på å organisere og delta på en lang rekke møter om boligpolitikk, byutvikling og de demokratiske prosessene som hører til. Hensikten er at lokalbefolkningen skal bli hørt og komme til orde i politiske prosesser som omhandler dem og deres lokalmiljø.
Grønland er ofte et sted som blir omtalt i pressen, men sjelden av folk som bor på Grønland. Det er et grunnleggende demokratisk problem, for de store utbyggingsprosessene rettferdiggjøres ofte med en «nå skal alt bli bedre på Grønland»-argumentasjon, selv om mange av oss elsker vårt nabolag allerede. Menigheten forsøker å bidra til at folk blir hørt slik at de kan prege deres lokalmiljø og bevare det mest mulig av de umistelige ved bydelen og alt det gode som er å finne her – det er ikke lite.