Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin.
- Lukas 2, 8
For noen år siden reiste jeg sammen med mange av prestene i Oslo til Palestina og Israel for å se områdene hvor de gamle bibelfortellingene kommer fra. Vi besøkte hyrdemarkene utenfor Betlehem, der hvor gjeterne oppholdt seg den gangen for over 2000 år siden, og passet på sauene. De holdt til i grotter under jorda.
Det er ikke grønne gressletter, som her i Norge. Det er karrig ørkenterreng. Farlig for de som ikke er kjent. Skarpe og bratte steiner. Lite mat. Det må ha vært en slitsom jobb å være gjeter. Stekende varmt om dagen. Ganske så kaldt om natten. I samfunnet var de lavest på rangstigen. De ble ikke engang telt med i manntallet som Josef og Maria var på vei til i Betlehem.
De var utenfor fellesskapet.
Kanskje ble de sett på, litt som noen ser på dem som sitter på gata og tigger i dag?
Det var til gjeterne engelen kom!
Frykt ikke, sa engelen. Gjeterne ble livredde.
Jeg kommer med bud om en stor glede – for alle mennesker!
Den mørke natten ble lyst opp av et englekor som lovpriste Gud og sang verdens første julesang: Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden blant mennesker som Gud har glede i. Dette øyeblikket har mange forsøkt å gjenskape, i kunst, i fortellinger, i malerier. Vi prøver å gjenskape dette øyeblikket for barnehagebarna vi har med på julevandring i desember også. Det er et privilegium å få sitte på huk sammen med barna, høre engelens budskap og så lete etter den lille, nye kongen som er født. Sammen finner vi stallen med Josef, Maria og det lille Jesusbarnet (i barnekapellet), og barna forteller med stor overbevisning om det som hadde skjedd og hva de har hørt om den lille. Så er det plutselig noen gjetere og litt Betlehemsmarker her i Bøler kirke.
Vi vet jo ikke helt hvordan det var. Men vi hørte at gjeterne ble redde. Og så er det lett å se for seg at kontrastene var store.
For engelen forsvant. Natten ble mørk igjen. Gjeterne dro til Betlehem, fant stallen, og barnet som var svøpt i krybben.
De fikk være de første til å se jordens største under. Men selv om de hadde sett det fineste og største og funnet sin fred, så fortsatte de å være gjetere. De fortsatte å passe sauene sine. Bo i grottene under jorda. Ørkenen var like tørr og farlig som før. Og de ble fortsatt ikke telt med blant dem som bodde i landet.
I dag, når du står på hyrdemarkene utenfor Betlehem, kan du se muren som er bygget mellom israelske og palestinske områder. Betongmur og piggtrådsperringer sørger for å stenge noen ute og holde andre inne. Krigen i Gaza legger også i år et mørkt teppe over julehøytiden i Betlehem.
Det er ikke fred i verden. Midtøsten er stadig preget av store konflikter. Krigen i Ukraina gjør sterkt inntrykk på oss. Det er noe av det jeg synes er aller mest krevende, det at vi mennesker stadig velger konfrontasjon, konflikt og overgrep mot andre. Hvorfor er det sånn?
For å forstå det, tror jeg vi må begynne i oss selv.
Bare tenkt på de gangene du har vært aller mest sint.
Veldig ofte bunner det i frykt. I noe vi er redd for.
Frykt driver oss mennesker ut av kontakt med oss selv og med hverandre. Frykt driver oss bort fra hverandre.
Hvis gjeterne hadde handlet på sin frykt, hadde de sikkert rømt ned i grottene sine og blitt der…noen hadde kanskje overbevist seg selv om at det bare var en drøm.
Hvis gjeterne hadde latt frykten drive dem, ville de ha gått glipp av alt det vakre de fikk se og erfare.
Det den gamle fortellingen sier, er at Gud kom til jorden. Ikke til perfekte mennesker, høyt hevet over alle andre. Ikke som en stor verdenshersker, med kappe og krone og slott og en stor hær til å erobre med.
Gud kom, som et lite sårbart menneskebarn. Til gjeterne, de som var lavest på rangstigen, til Maria og Josef, til helt vanlige mennesker som deg og meg. At Gud kom fordi Gud ville være sammen med oss. Her i denne konfliktfylte, men også så vakre verden. Gud ble et menneske, og fikk kjenne på kroppen akkurat hvordan det er å ha det vondt, være glad, føle alt vi kan føle. Han kom for å vise oss at hans vei er kjærlighetens vei.
Gjeterne valgte bort frykten, og åpnet opp for noe større. De valgte gledens og fredens vei.
Det er den veien Jesus peker på med sitt liv. Og hvis flere hadde latt sine liv og sine valg bli styrt av glede og fred, istedenfor frykt, så hadde kanskje mye i verden vært annerledes?
Forrige helg møtte jeg Biskop Sani Ibrahim Azar i Den evangelik lutherske kirken i Jordan og det hellige land, sammen med mange representanter fra vennskapsmenigheter her i Oslo bispedømme. Han var her for å markere avskjeden til biskop Kari Veiteberg. Hans budskap til oss var klart: Be for oss! Se oss, kom og besøk oss! Vi trenger våre søstre og brødre i Kristus. Vi trenger å kjenne at vi er mange som holder håpet oppe sammen.
Bøler menighet er nå vennskapsmenighet med Den evangelisk lutherske menigheten i Betlehem, og vi vil holde hverandre høyt i både bønn, bevissthet, hjerter og handlinger i årene som kommer.
Med ønsker om en fredfull og velsignet julehøytid til alle!