Kjære Lambertseter menighet – og alle andre som leser dette! Mye er annerledes for tiden, og det er krevende å skulle avstå fra å se menigheten samlet i kirkerommet vårt. Ikke minst fordi jeg er på fallrepet som sokneprest i menigheten, kjenner jeg på hvor stor pris jeg setter på å forkynne. Ansikt til ansikt med dere minker sjansene nå raskt. Derfor benytter jeg sjansen til, i hvert fall for kommende søndag, å legge ut preken min – i håp om at den blir til ettertanke for noen.
Dagens bønn:
Hellige Gud, du bor i det høye og hellige og hos den som er knust og nedbøyd i ånden. Vi ber deg:
Gjør oss våkne så vi gjenkjenner deg i alle som lider. Se i nåde til oss på dommens dag, så vi kan komme inn til festen og gleden i ditt rike, ved vår frelser Jesus Kristus, som med deg og Den hellige ånd lever og råder, én sann Gud fra evighet til evighet.
Amen.
Dagens lesetekster: Jesaia 57, 14-16 og Åp 20,11-13.
Dagens evangelietekst: Matt 25, 31-46
I dag handler det altså om Det store «En gang». Når alt står krystallklart, ingen ting er gjemt – og evigheten begynner! Hvordan blir det? Vi finner flere, minst to måter å se det på, men ingen av dem kan ses isolert fra den andre:
*Dommen, sett på som «vredesdagen». I den katolske dødsmessen finner vi f.eks. dette elementet i «Dies irae»-satsen, veldig dramatisk utformet i Mozarts eller Verdis «Requiem» mfl.
*Kristi triumf – en gledesdag for alle troende. Han som både led og triumferte på korset, er den samme som en gang skal dømme. Han som dømmer er Han som selv bar dommen på seg selv!
Begge synsmåtene peker på noe vesentlig, men Evangeliet lar ingen av dem stå alene! Jesu ord, ikke minst her i kap. 25 hos Matteus, Jesu store tale «om de siste ting”, beskriver muligheten for «den doble utgang»: frelse / fortapelse; jubel / bunnløs fortvilelse; Innenfor / utenfor (brudepikene vv. 1-12); høyre /venstre (dagens tekst).
Dette alvoret skal vi ta inn over oss – det er ikke slik at «det uansett vil gå bra til slutt»!! Men da gjelder det å holde tungen bent i munnen på hva som betinger henholdsvis frelse og fortapelse. Og fokus her er, som i alt som heter kristen tro og tanke, vår tro på Jesus Kristus – og hvordan denne troen leves!
Den store scenen Jesus tegner i dagens tekst er jo at Han selv kommer som triumfator, sitter på tronen med englene rundt seg. Scenen får meg til å tenke på Ludvig 14 og fantastiske markeringer i Versailles eller den høytidelighet vi blir vitne til når dronning Elisabeth II åpner Parlamentet. Men til forskjell fra våre jordiske monarker - da skal Kristus dømme ALLE FOLKESLAG.
Hva ser Dommeren etter da?
Ved første øyekast innsats i format av Kirkens Nødhjelp, Røde Kors, Kirkens Bymisjon – aktiv diakonal innsats i menigheten - og mange av oss føler oss ganske forlegne…
Og – ender vi ikke da i en ren «gjernings-rettferdighet» som er ganske så på tvers av det evangeliske budskapet som helhet? Hvor er sammenhengen?
Paulus skriver noe viktig i Galaterbrevet:
«…her gjelder bare tro som er virksom i kjærlighet» (Gal 5,6b)
Våre gjerninger/handlinger kommer alltid et steds fra! De har et utspring - de er frukter. Troen har sine frukter; det har vantroen også. Derfor handler et kristenliv aldri bare om tro eller gjerninger. Det eksisterer alltid en sammenheng mellom dem. Troen får sitt rette uttrykk, bærer sine gode frukter i kjærlighetens gjerninger.
Dermed handler denne veldige doms-scenen dypest sett om:
Kristentro - synlig i kjærlighetsgjerningene.
Og da er det påfallende at troen aldri reklamerer ikke med sine egne gjerninger.
Det står jo faktisk ikke et ord om tro i teksten! Her er det bare snakk om gjerninger; de som ble gjort og som ikke ble det. Men like fullt handler det her om tro, den troen som uttrykker seg gjennom nestekjærlighet. Og fordi det handler om nettopp troen og dens uttrykk, blir begge de to gruppene, de til høyre (æressiden) og de til venstre (sauer og geiter skilles om natten p.g.a hva de tåler av nattetemperaturer) like forbauset. Jesus ser nemlig på gjerningene og forsømmelsene som frukter. Derfor spør begge grupper: ”Herre, når så vi deg slik?”
Nettopp forbauselsen er avslørende! Det de gjorde eller ikke gjorde, skjedde jo automatisk (av seg selv). Handlingsmønsteret var så naturlig at de ikke tenkte på det. Og det er jo slik med spontane handlinger som ikke er beregnende; de avslører ”innsiden”, den grunnleggende mentaliteten. ”Gode gjerninger gjør intet menneske godt,” sier Luther, ”men et godt menneske gjør gode gjerninger.” Men altså uten å reklamere med dem - de faller naturlig.
Derfor står det om «de salige, de som fra nå av dør i Herren (dvs. i tro), de skal få hvile fra sitt strev, for deres gjerninger følger med dem/etter dem.» (Åp. 14,13)
Det man har bak ryggen, ser man jo ikke. Disse salige = de på den høyre side i Jesu fortelling, de kommer altså ikke med gjerningene foran seg for å vise dem fram. Disse salige visste jo at det var så lite de kunne og orket i sammenliknet med hva de hadde forsømt. Så de hadde én mulighet: Å leve og dø "i Herren», dvs. ta imot alt i tro, av nåde.
Dernest er det tydelig at denne troen ikke ser på gjerningene som noe viktigere enn det å tro. Det er grunnleggende menneskelig å skulle bevise sin fortreffelighet med sine prestasjoner. Effektivitet, resultater, bunnlinje er nærmest blitt vår tids trossetninger. Når prestasjonsprinsippet er samfunnets evangelium, er det bare den flinke og vellykkede som aksepteres og hylles. Det er som en inngrodd negl i det allmenne språk om religion også. «Jeg gjør så godt jeg kan; da får Gud godta meg.» Hvor ofte svarte ikke ungdomsskoleelever meg at De 10 bud var det viktigste i kristendommen?
Resultatet er at verken på det menneskelige plan eller i forholdet til Gud får tilgivelsen og nåden spille noen rolle. Og vi ser rundt oss omfanget av å være «nådeløs»!
Men på Domsøndagen/Kristi kongefest handler det om hvordan Nådens Rike blir tydelig for oss når Jesus kommer igjen i sin herlighet. Da står vi ikke lenger overfor hverandres dom og vurdering. Dommeren er Han som før han kunne sette seg på tronen, selv har sonet dommen og forsonet syndene og selve utilstrekkelighetenes innerste vesen.
De som i denne situasjonen ønsker å bli dømt etter sine gjerninger – lykke til! For når de så holder dem opp foran seg, avslører Jesus deres forsømmelser.
Til syvende og sist handler det ikke om gjerningene – de er, som sagt, frukter og tegn. De kommer alltid et sted fra. Det handler om den troen de avslører.
NB! Når Jesus begynner å trekke fram gjerningene, da har han allerede skilt «sauene og geitene». Omtalen av gjerningene kommer faktisk som en forklaring i etterkant på hvorfor skillet har skjedd! Det var troen det handlet om: De som trodde og derfor handlet kjærlighet // de som trodde på gjerningene sine.
Det enestående med troen på Jesus er at den tar imot rettferdigheten i stedet for å prøve å selv å skape den.
Her er vi ved det innerste sentrum av vår kristne tro slik vi som evangeliske kristne ser den. Vi tror at rettferdigheten skal seire. Alt vrangt skal bli rett den gnistrende lyse dagen, det fantastiske øyeblikket da Kristus 100% har den allmakt han proklamerte ved sin himmelfart. Men da er det ikke vår rettferdighet som triumferer, men Kristi. Det er ikke våre gjerninger som triumferer, men Kristi forløser-gjerninger. Rettferdigheten som fullbyrdes på denne dagen, den kan vi ikke skape selv; langt mindre tjene opp valuta til eller fortjene ved våre gjerninger. DEN KAN BARE TAS IMOT. AV NÅDE. GRATIS. ALLEREDE BETALT FOR. Den dagen blir det for evig klart at du ikke er elsket av Gud på grunn av det du orker eller lykkes med. Men for din egen skyld – fordi du trodde på nåden i Jesus Kristus.
Derfor - å la seg inneslutte i denne kjærligheten og ta imot forsoningen, det er å ta imot Guds rettferdighet. Troen er den måten du åpner for denne gaven! Troen (i seg selv) frelser deg ikke; Kristus frelser! Troen tar imot frelsen. Derfor skal du ikke tro på din tro; det er Jesus du får tro på!
I vårt store middelalderdikt, Draumkvedet, beskrives dommen slik:
Det var sankte Såle-Mikkjel, han bles i luren lange:
"Og no skò alle såline fram fyr domen gange!"
Men då skolv dei synde-såline som ospelauv fyr vinde,
og kvòr den, kvòr den sål der var, ho gret fyr syndine sine.
Det var sankt Såle-Mikkjel, han vog i skåle-vikt;
so vog han alle synde-såline bort til Jesum Krist.
Troens rettferdighet betyr ikke at du flytter tilliten fra gjerningene til troen. Da gjør du jo bare troen til en gjerning, og sammenhengen mellom tro og gjerninger blir borte. Troen blir ikke virksom i kjærlighet. Og det må den være, fordi: Vår nest trenger fortsatt våre gjerninger! Minst av alt skal vi som troende flykte fra samfunnets/verdens utfordringer! Derfor handler denne sterke teksten om den nødvendige nestekjærligheten! Når vi lever ut vår tro i kjærlighet, er vi redskaper for Jesu helbredelse av alt det skapte. Levende tro er noe vi lever ut i fellesskapet. Derfor begynner også Den nikenske trosbekjennelse med «Vi tror…»
Den siste ordinære salmen i vår nyeste salmebok, nr. 899, er skrevet av Eyvind Skeie. Siste verset sier noe om hvordan den handlende kjærligheten er selve energien i vår forventning fram mot det fullkomne:
Jeg flykter ikke fra verden. Blant jordens minste små, der finner jeg den fremtid som jeg vil vente på. Ja, jorden skal forvandles, dens natt går alt mot gry! Jeg tror at Jesus Kristus skal gjøre verden ny!
Amen.