Til høsten er temaet «Klassisk Hollywood». «Hva er det?» sier du kanskje. Klassisk Hollywood har vi definert som perioden hvor Hollywood etablerte seg og gikk inn i en storhetstid. Fra stumfilmene på 1920 og 30-tallet til det som kalles «New Hollywood» eller «New Wave» som skapes på 60-tallet. I denne perioden finner man mange av de store klassikerne, og mange filmer som har vært innflytelsesrike på hvordan man forteller en historie på film i dag. Det nybrottsarbeid i hvordan man brukte lyd i film helt fra den første lydfilmen, og mange sjangerdefinerende filmer ble laget i denne perioden. Dette gir oss mulighet til å oppleve filmer som fortsatt påvirket det vi ser på kino i dag, og oppleve noen av de store klassikerne vi kanskje ikke ser en fredags kveld på Netflix.
Vi har prøvd å velge filmer fra forskjellige tider, stiler og uttrykk i denne perioden. Samtidig er det vanskelig fordi vi også har prøvd å gjøre filmvalget demokratisk. Derfor mangler vi filmer fra 30-tallet og 60-tallet. På 30-tallet dominerte stumfilmene, og vi har valgt å bare vise én stumfilm – da ble det vanskelig å representere både 20- og 30-tallet. 60-tallet er helt i grenseland i hva som regnes som klassisk Hollywood. Da begynte filmskapere å eksperimentere på nye måter og innflytelse fra Frankrike og Italia gjorde seg gjeldene.
Uten mer fuss, her er filmene vi skal vise:
August: Citizen Kane (1941) av Orson Wells
Dette er nok den mest kjente av filmene vi skal vise ettersom den ofte troner høyt eller øverst på listen over innflytelsesrike filmer og filmer fra 1900-tallet. Dette var Orson Wells sin debutfilm som han var med og skrev, regisserte og spilte i. Filmkritiker Roger Ebert skrev om filmen: “Citizen Kane” is more than a great movie; it is a gathering of all the lessons of the emerging era of sound.»
September: Rear Window (1954) av Alfred Hitchcock
Alfred Hitchcock er kanskje den største regissøren i høstens utvalg. Hans thrillere er fortsatt tydelige referansepunkt og inspirasjon for regissører av thrillere og skrekkfilmer i dag. Hvis det er et filmøyeblikk som er kjent er det drapet i dusjen i Psycho fra 1960, men det er ikke den vi skal vise. Rear Window følger en nyhetsfotograf som er fanget i sitt hjem pga brukken fot som begynner å følge med på naboene sine, og mistenker en av dem for mord. Filmen tematiserer på sett og vis den «tittingen» vi driver med.
Oktober: Fantasia (1940) av Disney
Det er vanskelig å gå gjennom 1900-tallet uten å snakke om Disney. De har i snart hundre år levert animasjonsklassikere. Fantasia er annerledes enn det vi kanskje er vant til fra Disney ettersom det er en animasjonsfilm om klassisk musikk. Vi blir ledet gjennom et musikalsk landskap hvor all animasjon er gjort til de ulike stykkene som spilles. Det er store stykker av komponister som Bach, Tsjaikovskij, Stravinskij, Beethov, Shubert osv.
November: On the Waterfront (1954) av Elia Kazan
On the Waterfront er ikke en kjent tittel for de fleste av oss, men var en virkelig stor suksess da den kom og har vært innflytelsesrik i USA. Den vant 8 (!) Oscar, deriblant for beste film, beste mannlige skuespiller og beste regissør. Martin Scorsese beskriver ‘On the Waterfront’ som den første filmen han så som viste en realistisk og gjenkjennbar verden. Kanskje dette er tidlige innflytelse fra neorealismen i Italia?
Desember: Sherlock jr. (1924) av Buster Keaton
Buster Keaton kan omtales som den fysiske komediens far, men han er også mye mer. Blant annet en kompromissløs regissør som var opptatt av autentisitet. Publikum skal se det samme som figurene i filmen, det vi ser skjer på ekte og mye er improvisasjon og ekte reaksjoner. Vi kan se hans rette kamerabevegelser og karakterenes bevegelse igjen hos Wes Anderson, de komiske og akrobatiske stuntene hos Jackie Chan og uttrykksløsheten hos Bill Murray.
Julespesial! It’s a Wonderful Life (1946) av Frank Capra
Hva er en god julefilm? Foregår den rundt juletider, eller formidler den julens budskap? I førstnevnte tilfelle har vi Die Hard og Iron Man 3, i sistnevnte tilfelle kan vi kanskje plassere Hjemme Alene-filmene? Et sted i mellom kan vi plassere Love Actually. Eller er en julefilm hvilken som helst film som presenterer juleevangeliet. Og skal juleevangeliet fortelles som en evangelistenes fortelling eller tidvis forkledt i en annen historie? Kanskje er en julefilm først og fremst en film en ser rundt juletider. Da vil det være Flåklypa Grand Prix for mange.
It’s a Wonderful Life kan beskrives som en feelgood-film, men store deler av filmen er alt annet enn lystelig. I filmen tynges George Bailey av livet som aldri ble som det gjerne skulle, i møte med knuste drømmer, kapitalismens mørkeskygger, og nederlag poengtert med alkoholisme og selvmordstanker. Men It’s a Wonderful Life’s budskap er lyset som kan tvinge seg fram selv i det mørkeste mørke. George Baileys liv er fantastisk nettopp fordi han får muligheten å se hvor enormt mye han kan bety for andre. Det er en påminnelse vi alle kan trenge. Om at vi kan bidra inn i andres mørke, og at andre kan bidra inn i vårt. Det er et tidløst budskap, og It’s a Wonderful Life er, om mulig, en tidløs klassiker.