For noen år tilbake ble verket - ALL ART HAS BEEN CONTEMPORARY - vist over den monumentale fasaden til Altes Museum i Berlin.
Dette skrifttegnet av et kunstverk - av Maurizio Nannuci - kunne vel så gjerne blitt kuratert inn over det mektige inngangspartiet til nabobygget Berliner Dom. Eller det kunne blitt vist over vårt monumentale kirkebygg - her i byen - Oslo Domkirke.
Hvorfor?
Fordi enhver kirke er et galleri i den forstand at de rommer visuell kunst.
Visuell kunst som ble bestilt inn når kirken ble bygget og, i noen tilfeller, visningen av temporær kunst. Temporær kunst forstått som tidsavgrenset visning av verk når menigheten ønsker å kommunisere særlig sterkt med sin samtid. Den opprinnelige visuelle kunsten i eldre kirkerom materialiserer seg ofte gjennom malerier, skulpturer og utskjæringer hvor det formmessige uttrykket er relativt lett gjenkjennelig «i sine referanser til bibelske fortellinger og det bibelske persongalleriet». I vår samtid brytes gjerne former opp. Referansene til de komplekse bibelske narrativene - og deres uutgrunnelige persongalleri - fremstår da gjerne som mer utfordrende og tidvis villet forvirrende.
Den bibelske syklus: Malerier til en katedral:
I Oslo Domkirke ble det denne høsten realisert et prosjekt som ønsket å kommunisere med sin samtid «nettopp gjennom å utfordre møtet ned de bibelske narrativene». Domkirken ønsket derfor å presentere verk av kunstneren Håkon Gullvåg. Det ble utstilt 11 verk av Gullvåg under tittelen «Den bibelske syklus: Malerier til en katedral».
Kuratering av temporær kunst:
Oslo Domkirke har det til felles med Berliner Dom at de begge er overlessede rom rent visuelt forstått. Gjennom sin arkitektur og gjennom sine store visuelle billedgjøringer av bibelske fortellinger og personer. Et eksempel er Hugo Mohrs 1500 kvadratmeter store takmaleri som ble malt mellom 1937 og 1950.
Kurateringen av «Den bibelske syklus: Malerier til en katedral» ble derfor en utfordrende øvelse. Gullvåg tok med seg 30 verk, fra sine atelier på Ekely i Oslo og fra Trondheim, til Oslo Domkirke.
Prosessen i kirkerommet, hvor vi arbeidet med å finne ut «hvor i rommet verk kunne vises og hvilke verk som skulle vises på hvilke steder», tok en uke med intensivt arbeid og mange aktører var involvert. Årsaken til det er som sagt at kirkerommet er et krevende rom å vise temporær kunst i fordi rommet allerede er fylt til randen av kunst og andre visuelle elementer. Men det er også et annet vesentlig forhold som kommer inn i en slik kurativ prosess: bevisstgjøringen om at kirkerommet er noe langt mer enn et galleri.
Kirkerommet er et sted for stillhet og kontemplasjon, sjelesorg, musikalske opplevelser og for liturgiske handlinger som gudstjenester, begravelser og bryllup. Det gjør at temporær kunst må fungere på kirkerommets premisser. Og, de premissene gjør at kirkerommet alltid vil være noe langt mer og noe ganske annet enn et galleri.
Derfor ville jeg ønsket at - ALL ART HAS BEEN CONTEMPORARY - var plassert over inngangspartiet til katedralen på Stortorget. For en avgrenset tidsperiode nå i høst parallelt med at «Den bibelske syklus: Malerier til en katedral» ble vist inne i kirkerommet. Da ville besøkende både kunne oppsøke «de stramme linjene i verket til Mohr», som tidvis ble malt under okkupasjonstiden, og «de utfordrende linjene til Gullvåg» som ble malt tidlig i dette årtusenet.
Begge verkrekkene ble malt i sine respektive samtider - og med særlig sterk gyldighet - for de menneskene som da fikk oppleve disse verkene i byens domkirke.
Knut Erik Tveit
Kulturrådgiver Oslo bispedømme