Midtveis i min praksisperiode i Oslo domkirke fikk jeg overlevert en pose med bønnelapper. Bønnelappene er lagt i kirkens bønnekiste, eller plassert rundt på sølvalteret i sydskipet. Bønnelappene inneholdt stemmer fra utallige mennesker og deler av deres samtale med Gud. Min oppgave var å be over disse lappene, bringe ordene fremfor Gud. Ikke fordi Gud ikke kjenner bønnelappenes innhold uten min sammenblanding, men fordi det i Oslo domkirke loves at bønnelappene og menneskene bak disse, skal tas med i forbønn. Så det var det jeg gjorde. Jeg slo mobilen på flymodus, tente et lys og satte meg godt til rette i kontorstolen min på mitt provisoriske korona-hjemmekontor. Så brettet jeg ut den første bønnelappen og startet å lese.
Bønn på reisen
Noe jeg raskt oppdaget var at mange av bønnelappene var skrevet på andre språk. Noen var skrevet i språk jeg kunne lese eller i det minste plassere geografisk, mens andre inneholdt tegn og alfabeter som jeg ikke kjente til. Det ble tydelig for meg at mange av bønnelappene i Oslo domkirke var skrevet av tilreisende. En slik praksis er ikke så ulik min egen, også jeg drar innom kirker når jeg er ute og reiser. På disse kirkebesøkene rundt om i verden tenner jeg gjerne et lys i en lysglobe eller skriver en liten bønnelapp. Dette vet jeg at mange nordmenn gjør. Det er noe med kirkebygg, sånn som Oslo domkirke, med dens vakre kunst og storslagenhet, som gir en form for ro i sjelen. Dette kan være godt når man er langt borte. På mange måter minnet disse bønnelappene meg om at Den norske kirke er en del av en verdensvid kirke. Bønnelappene som skrives i Oslo domkirke og i Peterskirken i Roma er adressert til den samme, éne Gud.
Noen av de tilreisende jeg møtte i bønnelappene var de som ikke hadde et hjem å reise tilbake til, det var mennesker som var kommet hit for å slå nye røtter. Disse bønnelappene inneholdt fortvilelse, men også håp og drømmer om asyl, økonomisk stabilitet og en ny fremtid.
Eksistensielt ladede bønnelapper
De andre lappene, de jeg kunne lese, så ut til å være fra mennesker bosatt i Oslo by eller andre steder i landet. Mennesker som av ulike grunner hadde funnet veien innom Oslo domkirke, og som nå valgte å løfte noe frem for Gud. En stor andel av bønnelappene knyttet seg til det eksistensielle i livet, der mennesket selv ikke strekker til eller har mistet kontrollen. Innimellom kom også lapper som uttrykte stor takknemlighet overfor Gud, for bønnesvar, Guds tilstedeværelse eller kjærlighet.
De ordløse
De kanskje vanskeligste lappene å lese var de som adresserte Gud med få eller ingen ord. Spesielt en lapp gjorde inntrykk. Den var liten, fordi den var blitt brettet godt sammen. Da jeg omsider fikk brettet den opp, innså jeg at den var blank. Det jeg imidlertid kunne se var merker etter tårer som var tørket inn – tårenes salt hadde dannet ujevne sirkler på papiret. Denne personens bønnespråk er tårer, tenkte jeg mens jeg satt berørt på kontorstolen min.
De ordløse bønnene skilte seg ut fra de velartikulerte, og gjerne signerte, bønnelappene. De var anonyme og jeg senset at det lå mye følelser bak. Noen hvisket, mens andre ROPTE til Gud: «Hjelp», «Gud». Hvem disse menneskene er, vet jeg ikke. Heldigvis gjør Gud det.
Mot påske
I skrivende stund er jeg i prosessen med å avslutte min stiftspraksis. Det går mot påske. I løpet av påsken har jeg planer om å gjøre om mitt provisoriske hjemmekontor til en mer varig løsning, for det er tydelig at vi står ovenfor en vår som er ulik alle vårene vi før har opplevd. Oslo domkirke er låst. Bønnekista som står ved sølvalteret er ikke tilgjengelig.
Oslo biskop, Kari Veiteberg skriver i et brev til menighetsrådsmedlemmer, frivillige og ansatte i bispedømmet: «Påska er ikkje avlyst. Det er ikkje håpet heller.» Dette er et budskap til alle, tenker jeg. Dette er en tid for bønn, for å løfte frem det som ligger oss på hjertet til Gud – en tid for å finne vårt bønnespråk.
En hilsen fra Maren
Stiftskandidat i Oslo domkirke