Messiaen i høymessen på Kristi himmelfartsdag

Olivier Messiaen skrev i L’Ascension («Himmelfarten») i 1933–34, først i en versjon for orkester og kort tid etter transkribert og omarbeidet for orgel. Verket ble et gjennombrudd for den unge komponisten. Orkesterversjonen ble raskt et populært konsertstykke, også internasjonalt, mens orgelversjonen er hans første store, sykliske verk for instrumentet og et hovedverk i 1900-tallets orgellitteratur. L’Ascension er et tidlig eksempel på Messiaens særegne stil med sine karakteristiske klangfarger og harmonier.

Verket er i fire satser og har undertittelen «Fire symfoniske meditasjoner». Til grunn for meditasjonene ligger tekster fra Bibelen og liturgien som alle har tilknytning til Kristi himmelfartsdag. Hver sats har sin egen klangsetting, og toneartene de er notert i, er stigende, som et bilde på himmelfarten: E-dur, F-dur, Fiss-dur og G-dur. Siste sats slutter riktignok med dominantakkorden D (med septim), kanskje for å antyde at det hele har en fortsettelse, at Kristi himmelfart innebærer et løfte om noe mer.

L’Ascension er ikke skrevet som liturgisk musikk i utgangspunktet, men passer likevel godt til messens oppbygning. Vi gjør det på denne måten: Første sats spilles tidlig i messen som et preludium og innledning til første salme. Andre sats har tittelen «Alleluia» og kommer i tilknytning til evangelielesningen. Under ofringen og forberedelsene til nattverden følger tredje sats, som har karakter av et offertorium, og den siste satsen under selve utdelingen.

Olivier Messiaen var en sammensatt personlighet. Velkjent er hans store interesse for fuglesang og bruk av den som materiale i sine komposisjoner, også hans synestesi, hans rent faktiske opplevelse av farger i musikken. Samtidig var han en dypt religiøs, katolsk komponist og musiker, og han var ansatt som fast organist i Trinité-kirken i Paris fra 1931 helt til sin død for 30 år siden 27. april 1992.

I kirken hørte han den gamle gregorianske sangen, som var og er den katolske kirkens offisielle gudstjenestemusikk, og som var i fast bruk frem til liturgireformene i 1960-årene. Messiaen studerte den gregorianske sangen, og den var en uttalt inspirasjonskilde for ham, blant annet for 2. sats i L’Ascension, som «blander den gregorianske sangens smidige vendinger med ornamenter av pastoral karakter».

I vår gudstjeneste setter vi derfor Messiaens musikk sammen med de gregorianske sangene for Kristi himmelfartsdag. Disse sangene ble skrevet ned i manuskripter allerede på 800- og 900-tallet og har sikkert enda eldre opphav. De er en del av vår felles kulturarv, både kirkelig og musikalsk. Messiaens egen beskrivelse av L’Ascension kunne like gjerne vært skrevet for den gregorianske sangen: «En sann musikk, en åndelig musikk, en musikk som handler om alle emner samtidig som den handler om Gud.»

—