Prekentekst: 2. Mos 16, 11–18
I
Så mye du trenger. En liten setning, men hva vil den, hva betyr den?
Det er ikke et spørsmål. Det er et utsagn. Ikke bare en konstatering. Det er en setning som noen sier til en annen. Det er tiltale, det er forsikring, det er et løfte. Så mye du trenger.
Men det er ikke så lett. Det kan være vanskelig å vite hva en trenger, for ganske ofte går vi rundt og vet ikke hva vi trenger. Vi blir forvirret av alt rundt oss, det er så mange ting, så mange som forteller oss hva vi trenger, hva vi burde ha. Da kan en bli forvirret og til slutt blir en sur. For da vil en ha så mye og får en ikke det en vil ha, ja, da blir en kanskje også fortvilet, da tenker en: Ingen liker meg. Ingen er glad i meg. Hele livet er mot meg, for jeg får aldri noe jeg vil ha, jeg får aldri noe av det jeg ønsker meg. Livet er mot meg – og kanskje noen har også tenkt: Gud har glemt meg, Gud vil ikke ha med meg å gjøre.
II
Det var en klok mann, jeg husker ikke hvem det var, men han sa til meg: Du må ikke klage over det du ikke får, vær bare glad for at du ikke får alt du hadde fortjent.
Jeg måtte tenke litt på den, men sånn er det jo. Vi har så lett for å klage over det vi ikke får, men hadde vi fått alt vi hadde fortjent, hadde det vært riktig ille. For hver gang jeg snakket stygt om en annen – litt mer lekse og litt mer husvask. For hver gang jeg svikter noen eller lyver til noen – en annen som lyver til meg eller som ikke holdet det vedkommende har lovet meg. Heldigvis, slik er det ikke.
Nei, vi får ikke alt vi vil. Men vi vet ikke hva vi trenger heller.
III
Så mye du trenger. Vet dere, setningen er inspirert av fortellingen om israelittene på ørkenvandring. Vi har hørt et utdrag av den i dag: Israelittene er i ørkenen, på vandring, vekk fra Egypt, fra slaveriet og på vei mot friheten.
I ørkenen er livet hardt og det er ikke som israelittene forventet. De var glade for at Moses førte dem ut av Egypt hvor de var slaver, de hadde tenkt at etter slaveriet kom friheten, men det som fulgte var veien mot friheten – og denne veien var ikke bare enkelt å gå.
I ørkenen hvor det ikke fantes mye, begynner israelittene å se tilbake til Egypt. I Egypt var det trygt, i Egypt var det mat, så sier de til hverandre.
Gud hører dem, Gud sender mat til dem, midt i ørkenen: Man hu? Hva er det? Jo, det er manna. Guds brød fra himmelen. De samler inn, hver dag kan de samle inn. Men de kan ikke samle mer enn de makter å spise i løpet av dagen, de kan ikke gjemme det bort til neste dag eller dagen etter det igjen. Bare så mye de trenger. Alle får det samme. Her er det ikke forskjell på folk. Alle får det de trenger. Ikke mer, ikke mindre.
IV
Israelittene får brød. Ikke et festmåldtid, ikke mat som er spesiell i den forstand at den hører et årstid til, at det er sesongmat, slik julematen eller påskematen vår er. Helt vanlig, grunnleggende, mettende mat.
Hvis jeg tenker over det, hadde jeg sagt: Flatbrød, på en måte. Det som gjør mett, det er det de får.
V
I dag er det oss, for når vi leser fortellingen om israelittene, skal vi lære noe. Israelittene har noe å lære bort til oss. De ber oss å gruble over spørsmålet: Hva trenger vi? I går har jeg rettet spørsmålet mot konfirmantene: Hva trenger dere på deres videre vei inn i livet? I dag spør jeg oss, for det meste voksne eller godt voksne mennesker: Hva trenger vi, hvor mye trenger vi?
Se gjerne på forsiden av programmet. Den ser ut som sånne lapper som henger rundt omkring på butikker og oppslagstavler: «Ønskes kjøpt», «Selges», noe sånt står øverst på dem. Og så kan en rive av en liten flik nederst.
Så mye du trenger. Hva trenger du? Hvvor mye trenger du? Hvilken flik vil du rive av?
Flere forskjellige ting. Hus, ball, et lite baby, brød, kirke, jus, et tre, sol, et hjerte og en due, kjærlighet og fred, kanskje.
Hvor mye trenger vi?
I morgen er det Stortingsvalg og folkeavstemning om OL 2022. Hva om vi tok spørsmålet med inn dit? Hvor mye trenger vi?
Hvor mye klimavalg, hvor mye flyktningepolitikk, hvor mye integrasjon og utjevning av vår delte by trenger vi?
Hva betyr det at alle skal få så mye de trenger og hva er vårt bidrag til det?
Hvor mye OL skal ha plass i denne byen og kan det gå an at alle får det de trenger om en samtidig bruker pengesummer vi ikke greier å forestille oss en gang på bygninger og anlegg vi knapt ikke kan forestille oss? Er ikke å søke om OL nettopp å sanke mer brød enn nødvendig for den ene dagen?
For israelittene stiller likt, skal ikke vi stille likt? Skal vi få så mye vi trenger, skal ikke de andre, de rundt oss også få det? Og for hvem er så rom i herberget? Er det sant at det er husrom hvor det er hjertrom?
Så mye vi trenger. Løftet og forsikringen om nettopp det utløser og trigger helt andre spørsmål: Hva er det vi vil, hva er det vi bruker tid på, hva vil vi bruke energi på?
Og over alt dette henger jo et enda større spørsmål: Hva kan jeg faktisk klare av egenhånd og hva må jeg faktisk få, av andre?
For jeg greier ikke alt.
Det er her, når det virkelig blir alvor, når en ser og oppdager at livet er begrenset og full av begrensninger, at forsikringen og løftet trer frem i all sin omfang, med all virkkraft og all mektighet: Så mye du trenger.
VI
Ikke misforstå. Så mye du trenger. Ikke mer, ikke mindre.
Det er ikke en trylleformel. Du får ikke alt du vil.
Israelittene fikk brød, men måtte fortsette på vandringen. Friheten var ikke noe de hadde vunnet en gang for alltid, de måtte gå på frihetens vei i mange år til.
Så mye du trenger. Det betyr også: Når Gud gir oss så mye vi trenger og det samtidig er mennesker på Haugerud, i Oslo, i Norge og i hele verden, som ikke har det de trenger, som ikke har venner, som ikke har det bra, så er det delingen det er noe galt med.
Husk på det, israelittene samlet brødet, men ikke mer enn for en dag om gangen. Alle fikk likt. Når noen prøver å stikke av med mer enn det, det er da problemene begynner.
Så det er opp til oss: Leve under forsikringen og under løftet at vi får det vi trenger og at vi må stå sammen for at alle har det bra. På vår livsvei skal vi samle så mye vi trenger, ikke så mye vi får tak i, ikke så mye som vi kan stikke av med. Skattelette høres så fint ut, og jeg hørte en politiker si: Jeg vil at mine velgere kan få beholde mer av pengene sine. Ja vel, tenkte jeg, til å spare dem til hva og hvilken dag da? Er ikke dagen i dag dagen til å sanke og til å spise seg mette, for hver og en?
Klart det er stort, og vi greier det bare sammen. Og det er derfor vi synger: «Vi tar hverandre hender».