Prekentekst: 1. Mos 11, 1–9
Vår Herre Jesu Kristi nåde, Guds kjærlighet og Den hellige ånds samfunn være med oss alle!
(etter 2. Kor 13, 13)
Amen.
Tårnet i Babel. Det er overskriften over fortellingen, tårnet i Babel. Mange bilder som dukker opp i oss, store byggverk, mennesker som vrimler rundt, de arbeider hardt, bærer på tunge stein, høye stillas og provisoriske heisekran, kanskje en elv ved siden av byen og det påbegynte tårnet, lasteskip som kommer med forsyninger, et slags arkitektkontor finner kanskje også plass på bildet, nederst i venstre hjørnet, ja, da kunne det passe, et bord og noen menn rundt, de bøyer seg ned og ser på noen plantegninger. Og i motsatt hjørnet, øverst på høyre siden nærmer tårnet seg skyene, ikke helt, men nesten helt opp når tårnet. Nei, vanskelig er det ikke, å ha et slikt bilde foran det indre øyet.
Morsomt er bare at fortellingen ikke sier noe som helst om det. Det fortelles om menneskenes plan å bygge en by og et tårn, det fortelles om Gud som griper inn, men byggeprosessen fortelles ikke – og Gud og menneskene snakker ei heller sammen. Alt skjer etter hverandre.
Og det er nok dette som er viktig, det er noe som kommer etter noe annet. Noe var og er ikke lenger slik. Det er det som gir fortellingen mening og mål. Selve hendelsen er det ikke.
Hele jorden hadde samme språk og samme ord.
(1. Mos 11, 1)
Slik var det før, men vi lever nå. Det som er i dag blir forklart i det det vises til en hendelse i langt tilbake. Vi vet ikke hvordan det var, tilstanden første verset i fortellingen beskriver er ukjent for oss. Men fortellingen vil forklare oss noe som hører til våre kår som Guds skapninger – slik er det med de gamle fortellingene, de vil forklare noen trekk ved det å være menneske. Hvorfor gjør det vondt for en kvinne å føde barn (1. Mos 3, 16)? Hvorfor finnes så mange språk? Utgangspunktet er som et eventyr: Det var en gang … Ingen kan huske det, ikke når og ikke hvor, menneskets erfaring er henvist til det som er her og nå.
Det er dette her og nå som vekket ubehag. For verden forandret seg, det kom andre mennesker til, andre folkeslag, og de snakket annerledes, det var umulig, det var vanskelig å skjønne hva de sa. Da begynte menneskene å drømme, de lengtet etter det som en gang var, men som nå ikke lenger fantes: Det var en gang at alle hadde samme språk, vi husker ikke hvor, vi husker ikke når, men det må ha vært i Babylon, i en stor by, kjent for sine store byggverk.
Kjenner vi ikke igjen fortellingen om et dalføre nord-øst i Oslo? De første som kom snakket norsk, men hadde med seg sin dialekt, fra Nordland, fra Troms, fra Østerdalen. Noen ganger var det morsomt, noen ganger var det opprivende, med så annerledes ord og uttrykk. Andre som kom snakket ikke norsk, de spiste annen mat, de brukte andre klær. Husker du, det var en gang livet var ukomplisert. Vi skjønte oss på hverandre.
Men det er forbi, det er tapt, for noen brøt opp, kom fra øst og fant seg en dal, noen leter etter muligheter og finner dem, noen velger å gjøre noe, noen går i gang for å gjøre noe ut av livet sitt. Det skal bli en by, det skal bli et tårn – de vil skaffe seg et navn. Og ingen, ei heller Gud, har noe imot det.
Riktignok, Gud forvirrer språket (og, ja, Gud sprer dem), men det sies ikke at Gud ødelegger byen og tårnet. For all del, Gud griper inn, men Guds inngripen retter seg ikke mot byggingen av byen og av tårnet, er ikke straff for at noen våget, at noen ville gjøre noe eller ville skaffe seg et navn.
Guds inngripen er ikke straff, Guds inngripen sikter mot det menneskene kan komme til å gjøre:
Nå vil ingen ting være umulig for dem, uansett hva de bestemmer seg for å gjøre.
(1. Mos 11, 6a)
Det vil Gud ikke, for da ville det ikke være forskjell på Gud og menneskene. Gud beskytter forskjellen og sikrer at menneskene kan være det de er ment til å være: Guds skapninger. Menneskenes frihet er en frihet i avhengighet, det sikrer Guds inngrep.
Det å ville vite forskjell på godt og ondt (1. Mos 3, 5), det å ville skaffe seg et navn, alt dette er ikke i og for seg forkastelig, men det finnes grenser for ære og heder, det må finnes grenser og Guds inngrep sikrer et liv som skapning og muliggjør et liv i verden slik den er.
Om vi bare lytter i oss selv, så drar vi kjensel på det. Ære, heder og berømmelse, å ville for mye, å ikke få nok, å bygge større og større, alt dette er ikke fremmed for oss heller. Mer og mer av oljen må opp, desto raskere, desto bedre, og selvsagt skal vi arrangere OL i Oslo, med mange nye bygninger og Bjørvika blir det nye Babel.
Guds inngrep var ment til å være forebyggende, mot det som vil komme, Gud setter grenser, ikke for å være kjip, men for å bevare fra å legge vinn på å oppnå ære, heder og berømmelse på andres bekostning.
Gud begrenser menneskene i det de vil nå himmelen, Gud viser menneskene sin plass på jorden, blant mennesker og blant sine neste på hele jorden, med alle språk og Gud sier: Det er mulig, det er godt, gå og sett i gang. Gå og sett i gang, skaff dere et navn, men ikke på andres bekostning. Gud ville mangfold og satte fri til å leve i mangfoldighet.
Om en uke er det pinse og vi ser fremover mot det. Disiplene i Jerusalem får, gjennom Den hellige ånd, mulighet til å snakke mange forskjellige språk. Pinsedagen bekrefter Guds vilje til mangfold. Pinsedagen er ikke vendepunkt tilbake, det er ikke ett språk, men mange. Helt til i dag lærer vi språk, flere språk, vi vet at det er anstrengende, vi ser at det beriker vårt liv.
Denne uken har den læstadianske forsamling brukt Haugerud kirke ved to anledninger, i dag feirer den eritreiske kirken gudstjeneste og sitt jubileum. Vi snakker forskjellige kirkemål og språk, vi kommer fra forskjellige land, vi spiser forskjellige ting, men sammen tar vi ansvar, på hver vår måte, vi husker Guds grense, vi husker at vi er Guds skapninger og at ære og heder må vike om vårt forhold til Gud er i fare, vår frihet er frihet i avhengighet.
Vi kjenner oss igjen og vi vet også at mangfoldet sprenger kristendommens grenser. Vi lever i et mangfoldig samfunn, et multireligiøst samfunn og ideen om menneskenes samling i en og samme religion er like unåelig som ideen om det samme språket. Sammen tar vi ansvar, på hver vår måte, for vi vet at Gud setter oss en grense, vi vet at et liv i frihet er et liv i avhengighet av Gud.
Sammen tar vi ansvar, sammen skal vi leve og her er det mye å planlegge: noen må lage en plan, noen må ha oversikt, noen må skaffe forsyninger, noen må sette opp stillas, noen må jobbe, her er det mye å gjøre, barnehager, skoler, svømmehall, kino og kafé, kirke, tempel og moské, sammen skal vi bygge en by og kanskje til og meg et tårn, hvem vet. Nei, det er ikke bare lett, for vi snakker forskjellige språk, det er ikke alltid like greit å skjønne hva og hvorfor den andre gjør som den gjør. Men vi vet at vi skal klare det, for Gud ville det slik, da Gud skapte mangfoldet.
Kanskje er det, om jeg tenker meg om, likevel hendelsen som gir oss mening og mål?
Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare våre hjerter og tanker i Kristus Jesus.
(etter Fil 4, 7)
Amen.