Vet dere hva et karavanserai er? Det er et uvanlig ord, karavanserai. Det er ikke norsk, ordet er opprinnelig persisk. Og ja, det har noe med karavane å gjøre.
Et karavanserai er et herberge, et hus midt i ørkenen. Et hus hvor dyr, kameler, kan få vann og fôr, hvor reisende folk kan få mat og drikke, hvor de kan få vaske seg etter en lang reise i ørkenen, hvor de kan hvile og kjøpe proviant, nistepakke, før de reiser videre.
Dere kan tenke dere et slik karavanserai, en palass som ser ut som i boken om tusen og én natt, det er natt, stjernehimmelen er klar. Den store porten i ringmuren er for lengst lukket, mennesker og dyr har funnet en hvileplass.
Nå er det over 2000 år siden, men den gangen møttes tre elegante reisende, velkledd i tøyet, her, i dette karavanseraiet dere nå tenker på. Det var ikke helt mørkt på plassen innenfor muren, det var mulig å se det pene tøyet de tre hadde på seg. Og så mye baggasje og et så stort følge de hadde med seg. De kjøp- og handelsmenn som var her ofte, tenkte ved seg selv: «Ja, de måtte være rike, slik de så ut!» Den ene hvisket til den andre: «Se på de tre, mulig at det er konger, på hemmelig oppdrag!»
Det de tre reisende ikke visste: Uten å vite om det, så var de på en felles vei. Alle tre hadde oppdaget noe nytt, en natt da de observerte himmelen, var det plutselig der. En ny stjerne i vest.
I dag, så forteller vitenskapen oss, vet vi at det var Saturn og Jupiter som nærmest stod opp på hverandre.
For de tre stjernetydere, magikere, vismenn, var dette et tegn. Men hva betydde det? Stjernen som lyste så skarp lot dem ikke falle til ro. Uten å vite om hverandre brøt de opp, de pakket tingene sine, begynte å følge stjernen. De ville finne ut av dens hemmelighet.
Da de så møttes i kravanseraiet, så var de både intetanende og overrasket.
Det ble kjøligere i luften. Noen hadde tent et bål i midten av den store plassen. Folk trakk til. De satt i små grupper. De tre reisende samlet seg rundt et bål. De drakk peppermyntete, så ned i ilden, så med spenning på hverandre. Det var stille rundt bålet.
Så var det en av de tre, den eldste tror jeg, som sa inn i stillheten: «Dere blir ganske visst overrasket når jeg forteller dere om min vei hit. Hvorfor jeg havnet her, midt i ørkenen. Jeg ser at det er flere her som driver handel, andre følger sine dyreflokker gjennom ørkenen. Men jeg, jeg har begynt på min reise uten å kjenne mitt mål.»
Alle så opp, så på den velkledde mannen som snakket så fint. Nå var de nysgjerringe, nå ville de vite mer. Før de kunne spørre, fortsatte han: «For å være helt korrekt, så var det en observasjon på himmelen som jeg ikke kunne slå med til ro med. Det er en ny stjerne, jeg kunne se han fra taket på huset mitt. Jeg leste i mange skrifter, jeg snakket med andre vismenn og stjernetydere, men ingen visst råd. Så jeg brøt opp.»
«Du må unnskylde at jeg avrbyter deg, men jeg kan ikke sitte stille nå.» Det var en annen av de reisende. «Også jeg så stjernen du snakker om. Og heller ikke dem jeg snakket med kunne hjelpe. Men en dag leste jeg i en gammel skrift og der stod det: En ny konge skal komme, annerledes enn alle konger før ham. Han skal bringe rettferd og fred.»
«En ny konge, ja, det er en mulighet.» Nå blandet seg den tredje inn. «Vet dere, også jeg vet ikke vei eller mål, men jeg har sett stjernen dere snakker om.»
Det har blitt sent. Bålet var brent ned. Men de tre kunne ikke gå og legge seg, selv om søvnen siget på.
Den eldste tok til ordet igjen: «Stjernen er magisk. Stjernen fører folk sammen, slik den har ført oss sammen, i stjernens lys, så ser det ut, skal mennesker møtes, de skal vandre, de skal gruble, tenke, finne ut av ting sammen. De skal la seg bevege og de skal dele det som beveger dem. Slik det er mange lysstråler som går ut fra den ene stjernen, så er det kanskje mange veier, forskjellige veier, mange vandringer og mange reiser vi er nødt for å ta.»
Han tok en liten pause, som om han tenkte, han pustet tungt, inn og ut, og så fortsatt han: «Vi må våge det. Nå har natten senket seg og vi må gå for å hvile. I morgen, når vi er uthvilt, da kan vi huske på vårt møte og på vår samtale. La oss være modige, siden det må være himmelens skjebne at vi sitter sammen nå. La oss være så modige at vi fortsetter vår reise, vårt søken, vår leting sammen.»
Da gledet seg de to andre, for de var så hjertens enige. De smilte og sa: «Ja, la oss være modige, la oss bryte opp i morgen, la oss se etter den nye kongen som bringer rettferd og fred.»
Vismennene, magikerne, trollmennene, de tre velkledde og elegante menn er på ukjent vei.
Nye konfirmanter presenteres for Haugerud menighet og ønskes velkommen. Det er laget et program for reisen frem til konfirmasjonen, nitidig gjennomtenkt ligger det ute på hjemmesidene og ser gjennomorganisert ut. All erfaring tilsier: Det meste blir etter planen. Men bare det meste.
Det meste blir etter planen, men ikke nødvendigvis det viktigste. Kan hende at det til slutt er det som ikke står i planen, det som ikke kan skrives ned i planen, at nettopp det viser seg å ha vært det viktigste. De tre magikerne hjelper oss å ikke glemme det.
De tre hadde felles lengsel og felles søken, et felles mål. De la ut på vandring. Visdommen deres var å være åpne for det som måtte dukke opp, for det ukjente, for det uvante, å holde ut det strevsomme, det kjedelige, å være modig nok til å ta fatt på nye ting, på nye prosesser som kunne gi dem ny innsikt, om ting der ute, men også om seg selv.
En konfirmantpresentasjon er i så måte også spennende for en menighet. For fortellingen om de hellige tre konger minner Haugerud menighet om at det ikke var dem som burde ha visst som visste. Det var dem som tilsynelatende var utenfor som visste, visste og lette etter den nye kongen. Det er en viktige påminnelse for en menighet: selv om mange av oss er overbevist om å ha lest alt og forstått det meste, vet om dogmene og læresetningene som teller, så er det fortsatt mye å lære, fra uventet hold.
Kanskje er det nettopp bråkete ungdom som bringer oss nærmere åpenbaringen, sannheten? Kanskje dere konfirmanter viser oss – og dere selv – hvem Jesus er?
Det er godt at vi har en plan for vår reise mot konfirmasjonen. For å miste kontroll er skummelt. Men jeg håper og ønsker at dere – vi – våger å gi opp kontrollen en gang i blant. For da lærer vi noen nytt, om oss, om Jesus.
Dette blir spennende, om vi så våger.
Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare våre hjerter og våre tanker i Kristus Jesus.
(Etter Fil 4, 7)
Amen.