Ved nyttår hadde jeg jobbet som kantor (organist / musiker / spellemann / musikkansvarlig) i Ris kirke i 25 år. Det gir meg en fin anledning til å reflektere og oppsummere litt – og ikke minst rette en stor takk til alle dere jeg har fått møte og jobbe med i den vakre kirken gjennom alle disse årene. Som musiker kan jeg ikke tenke meg noen bedre base enn Ris kirke – kirken med, totalt sett, finere akustikk enn noe annet sted jeg har vært.
Jeg startet i jobben i Ris kirke 1. januar 2000, etter å ha jobbet i Markus kirke ved St. Hanshaugen siden 1991. Hovedårsaken til at jeg søkte jobben i Ris kirke var at jeg ønsket en større stilling enn jeg hadde i Markus, etter at vår eldste datter Tuva ble født i 1999. Jeg kjente også kirken godt etter å ha spilt der på diverse arrangementer gjennom flere år. Stillingen var 70%, noe som passet meg godt, med mitt behov for å ha tid og frihet til å jobbe med diverse musikalske prosjekter, samtidig som jeg hadde behov for en fast base og litt fast og stabil inntekt.
Jeg har fortsatt ikke tatt noe valg her i livet om å bli organist / kantor av yrke. Jeg hadde siden jeg var 7 år, spilt klassisk piano. Nesten like lenge hadde jeg spilt piano i diverse barnekor, tensingkor og band, men orgel prøvde jeg ikke før jeg var rundt 19 år. På videregående tok jeg realfag og planen var en god datautdannelse. Jeg begynte på informatikk-studiet ved UIO, og tenkte å jobbe mest mulig med musikk etter utdannelsen, helst innenfor utvikling av synther og bruk av datateknologi innenfor musikk. Etter et halvt år måtte jeg ta en pause i utdannelsen for å gjøre min verneplikt i Forsvaret. Mens jeg var der fikk jeg det klart for meg at livet var for kort til å ikke bruke all tiden min på å spille og lage musikk. Jeg valgte derfor å ta organistutdannelse for å ha den muligheten hvis jeg på et tidspunkt i livet skulle ha behov for fast inntekt. På Musikkhøgskolen tok jeg en del ekstra fag som ikke hørte med innunder kirkemusikkstudiet, som studioproduksjon, piano som ekstra hovedinstrument og improvisasjon.
Min første arbeidsoppgave i Ris kirke var bisettelsen til skuespilleren Per Aabel 5. januar 2000. Han ble begravet på statens bekostning, og hele seremonien ble direktesendt på NRK TV. Mesteparten av dagene før gikk med på å gå løs på det daværende orgelet med gaffatape, plastfolie og mer konvensjonelle verktøy sammen med orgelreparatør Thor Nielsen i tillegg til øving med blant andre Operakoret.
I alle år har bisettelsene i Ris kirke vært av de arbeidsoppgavene som jeg synes har vært aller mest betydningsfulle og givende. For det første er det meningsfullt å forsøke å bidra til at seremonien skal bli så fin og verdig som mulig, uansett omstendigheter rundt dødsfallet, avdøde, pårørende og innholdet i bisettelsen. For det andre får jeg jobbet med masse bra sangere og musikere innenfor de forskjelligste stilarter, ofte med stort tidspress.
Da jeg begynte å jobbe i Ris hadde det i mange år vært stor bevissthet rundt at kirken trengte nytt orgel, men finansiering av dette hadde ikke vært så lett å få til. En stund etter at jeg hadde begynt skjedde en avgjørende ting som gjorde at vi kunne sette i gang innsamling for alvor: Kirkelig Fellesråd i Oslo gjorde et vedtak, etter anbefaling fra domorganist Kåre Nordstoga, om at nytt orgel til Ris kirke var øverst på deres prioriteringsliste over orgelsaker. De vedtok også at Fellesrådet kunne bidra med maks 50% av det en minimumsvariant av et nytt orgel ville koste. Mye kunne vært skrevet om den omfattende innsamlings- og anskaffelsesprosessen, men søndag 30. januar 2011 ble Ris kirkes nye og lenge etterlengtende orgel innviet med stor festivitas. Orgelet er, klanglig og teknisk, mye flottere og en del større enn Fellesrådet i utgangspunktet så for seg. Sammen med en fordyrende forsinkelsesprosess, endte vi med at bidraget fra Fellesrådet utgjorde drøyt 20 prosent av kostnaden. En rekke private givere sto for resten. Den som sto i spissen for innsamlingen, med et fantastisk og avgjørende engasjement, og som jeg samarbeidet tettest med, var advokat Erik Hirsch. For en musiker er det helt fantastisk å få være med på hele prosessen med å få spesiallaget sitt eget drømmeinstrument, til flere millioner kroner, nøyaktig slik man vil ha det.
Noen år senere gikk en annen, årelang instrument-drøm, i oppfyllelse. I mai 2022 ble vi kontaktet av Steinway Piano Gallery som hadde fått fullrestaurert et Steinway D-274 konsertflygel fra 1916, på Steinway-fabrikken i Hamburg. Et par dager etterpå testet jeg flygelet og falt fullstendig for den nydelige og unike klangen som jeg skjønte ville passe perfekt i Ris kirke. Samme kveld hadde Ris Menighetsråd møte, og med daværende daglige leder, Yngvar Husebye sin besluttsomhet og anbefaling, vedtok rådet å kjøpe dette fantastiske flygelet. En raskere og mer vellykket innkjøpsprosess er det vanskelig å få til, og dette flygelet har så langt bergtatt de fleste pianister som har spilt på det, inkludert Leif Ove Andsnes. Han valgte å spille inn sitt nyeste album med musikk av Franz Liszt sammen med Solistkoret og Grete Pedersen i Ris kirke på dette flygelet.
Ved flere anledninger gjennom årene har jeg fått tilbud fra arbeidsgiver, Kirkelig Fellesråd i Oslo, om å utvide min stilling fra 70 til 100 prosent. Jeg har alltid takket nei, hovedsakelig fordi jeg ønsket tid til andre musikalske prosjekter, som plateinnspillinger og turnéer i inn- og utland. Det å være skapende musiker er mye mer en livsstil og altoppslukende enn mange andre yrker med klare linjer mellom arbeid og fritid, og jeg har alltid jobbet mye. Men med 3 barn og turnusarbeidende kone har det vært fint å ha mye frihet og fleksibilitet.
Høsten 2019, i forbindelse med bispevisitas i Ris menighet, tenkte jeg at tiden var inne til å takke ja til 100 prosent stilling. Dette var bedre timing enn noen kunne forutse, for lite visste vi da at bare noen uker senere skulle landet og kulturlivet bli nedstengt i lange tider på grunn av et virus.
Søndag 18. august 2024 ca kl. 13.55 startet noe som må være et mareritt for enhver musiker og alle som jobber med lyd. I løpet av få sekunder ble jeg totalt svimmel og mistet hørselen fullstendig på det ene øret. Jeg var alene hjemme den helgen, men hadde ikke andre symptomer, så jeg kom til at det måtte være virus på balansenerven eller liknende. Da jeg ikke ble bedre i løpet av et par dager, fikk jeg hjelp til å komme meg til fastlegen som sendte meg sporenstreks til sykehuset for sjekk. Etter omfattende undersøkelser og tester, både nevrologiske og hørselsrelaterte, fikk jeg diagnosen «Plutselig idiopatisk hørselstap» som på godt norsk blir «Sudden deafness uten kjent årsak». Dette er blant de fenomenene som legevitenskapen ikke har noen svar på, og som det forskes aktivt på. Det rammer relativt få mennesker, spesielt med total døvhet. Mange blir også bedre i løpet av noen dager eller uker. Med mitt yrke har jeg så langt fått meget god hjelp fra helsevesenet, men det er dessverre lite å gjøre, annet enn tilrettelegging, diverse hjelpemidler og tilvenning.
Med hørsel bare på ett øre mister man i stor grad evnen til å skille mellom viktige og uviktige lyder, og man mister rom- og retningsfølelse. I tillegg oppleves all lyd mye sterkere og mer intens enn ved normal hørsel. Jeg har også fått kraftig tinnitus som øker ved mye lyd. Dette er normalt ved denne tilstanden, men allikevel irriterende og ikke minst upraktisk.
Jeg har fått klare, gode og omfattende råd fra ekspertene om hvordan jeg skal passe på hørselen i det fungerende øret.
Når jeg spiller på orgelet eller flygelet i Ris kirke trenger jeg å dempe lyden ganske mye. Denne dempingen må være jevn i alle frekvenser, slik at jeg hører det jeg trenger å høre til de forskjellige arbeidsoppgavene. Det har tatt tid å få nødvendig utstyr på plass, men midt i januar fikk jeg det. Derfor går det endelig fint å spille gudstjenester, bisettelser, vielser og liknende, for første gang siden 18. august.
Det som foreløpig er mest utfordrende er de sammenhenger hvor flere snakker samtidig, men jeg vil etter hvert få utstyr til slike situasjoner også.
Alt dette gjør at jeg ser lyst på det å gradvis kunne jobbe normalt igjen. Jeg fyller 60 år få dager etter at Risbladet går i trykken, og jeg gleder meg til å fortsatt kunne spille og skape musikalske øyeblikk på de fantastiske instrumentene i nydelige Ris kirke i forhåpentlig mange år – både alene og sammen med alle de flotte menneskene jeg er så heldig å få jobbe med.
Terje Baugerød, kantor Ris kirke