Dette hellige evangeliet står skrevet hos evangelisten Lukas i det 16. kapittel:
Det var en rik mann som kledde seg i purpur og fineste lin og levde i fest og luksus dag etter dag. Men utenfor porten hans lå det en fattig mann som het Lasarus, full av verkende sår. Han ønsket bare å få mette seg med det som falt fra den rikes bord. Hundene kom til og med og slikket sårene hans.
Så døde den fattige, og englene bar ham til Abrahams fang. Den rike døde også og ble begravet. Da han slo øynene opp i dødsriket, der han var i pine, så han Abraham langt borte og Lasarus tett inntil ham. ‘Far Abraham’, ropte han, ‘ha barmhjertighet med meg og send Lasarus hit, så han kan dyppe fingertuppen i vann og svale tungen min. For jeg pines i denne flammen.’ Men Abraham svarte: ‘Husk, mitt barn, at du fikk alt det gode mens du levde, og Lasarus fikk det vonde. Nå trøstes han her, mens du er i pine. Dessuten er det lagt en dyp kløft mellom oss og dere, slik at de som vil komme herfra og over til dere, ikke skal kunne det, og ingen kan gå over fra dere til oss.’ Da sa den rike: ‘Så ber jeg deg, far, at du sender ham til mine fem brødre hjemme hos min far for å advare dem, så ikke de også skal komme til dette pinestedet.’ Men Abraham sa: ‘De har Moses og profetene, de får høre på dem.’ Han svarte: ‘Nei, far Abraham, men kommer det noen til dem fra de døde, vil de omvende seg.’ Abraham sa: ‘Hører de ikke på Moses og profetene, lar de seg heller ikke overbevise om noen står opp fra de døde.’» (Lukas 16,19–31)
Slik lyder det hellige evangelium.
Hvordan skal byrder og goder fordeles? Hvordan på best mulig måte forholde seg til hverandre, tenke det lille fellesskap med de nærmeste, og det større fellesskap i samfunnet? Hvordan skal vi som enkeltindivider, som familier og som samfunn, tenke om og forvalte hva vi eier og har?
Samme uken som statsbudsjettet legges frem, hvor regjering og storsamfunn tenker gjennom hvordan oppgaver skal løses, hvordan byrder og goder bør fordeles, så hører vi lignelsen om den rike mannen og Lasarus fortalt i landets kirker.
Er det det som er Jesu poeng i lignelsen, å skremme oss om etterlivet – den rike mann som pines i flammer…? – Er det det som skal hjelpe oss, eller kanskje skremme oss, til ansvar for vårt medmenneske? Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men mange har nettopp opplevd kirkens tale om Gud som mest en skremmende tale, som trussel om straff i dødsriket, om fortapelse.
* * * * *
I dagens lignelse lever de to helt ulike og avsondrede liv, den rike mannen i sus og dus, og Lasarus i fattigdom. I historien har de ikke noe direkte med hverandre å gjøre. Det står ikke noe om at den rike mannen profiterer på eller er årsak til at Lasarus var en fattig mann. Den rike mannen verken kjenner eller vet om Lasarus ut fra teksten, han som ligger utenfor porten hans, mens Lasarus, hører vi, jo har en lengsel om «å få mette seg med det som falt fra den rikes bord». De lever helt ulike og adskilte liv. Vi hører at Lasarus kjenner til det liv som den rike mannen lever, men altså ikke motsatt.
Både rikdom og fattigdom ble i samtiden forstått som uttrykk for Guds vilje, rikdom var uttrykk for Guds velsignelse, Guds gave. At hundene kommer og slikker Lasarus sine sår, kan jo vi lett tolke som uttrykk for omsorg – at om ikke mennesker har omsorg for den fattige Lasarus, ja, så har i alle fall dyrene det. Men da misforstår vi, for hunder var urene dyr, og at urene dyr slikker mannens sår, ja da blir det som er ille bare dobbelt ille.
Den rike kan leve sitt liv, og lever sitt liv, i rikdom, ubekymret, kledd i «i purpur og fineste lin», i «fest og luksus dag etter dag» som det står. Han ser ikke… kjenner ikke… forholder seg ikke til fattigdommen og nøden. – Det er likesom presten og levitten som går forbi i fortellingen om Den barmhjertige samaritan bare noen få kapitler før dagens tekst, de ser ikke og forholder seg ikke til lidelsen og nøden. Nøyaktig slik også med den rike mannen.
Det vi ikke får med oss eller forstår i teksten, men som de som den gang hørte lignelsen forstod, er den nære koblingen mellom Lasarus og Abraham. For Lasarus-navnet er bare en gresk versjon av det hebraiske navnet Elasar, eller Elieser (jf. 1.Mos 15:2). Og Elieser var Abrahams tjener. Når så Lasarus dør, ja, da hører vi altså at englene bærer ham «hjem» til Abrahams fang, den endelige hvile. Og «Abrahams fang» henspiller antakelig på det store himmelske gjestebudet, man lå jo til bords, og at Lasarus altså fikk hedersplassen der tett hos Abraham.
* * * * *
Vi misforstår om vi tolker historien som en guide til hvordan etterlivet skal være eller ser ut, eller at poenget er å skremme eller true. Tenker vi det, ja så misforstår vi. Jesus bruker her ganske enkelt ulike forestillinger, bilder og begrep som var levende i samtiden den gang, om pine og flammer i Hades, for å få frem sitt poeng. – Det ord Jesus bruker her og som vi har oversatt med «dødsriket», er altså Hades. Mange av dere kjenner sikkert gresk mytologi og kosmologi, og hvordan de gamle grekere tenkte om etterlivet? – «Hades» var deres navn på dødsriket, og Jesus bruker her ganske enkelt de forestillinger man i samtiden knyttet til Hades. Lignelsen er altså for oss ingen guide til etterlivet.
Men hva er så det Jesu poeng slik vi hører det i evangeliet? Jo, poenget er som i fortellingen om den barmhjertige samaritan, bare noen få kapitler før dagens tekst – at vi skal se vår lidende neste, ikke se en annen vei, ikke late som vår lidende neste ikke er der, ikke gå forbi. At vi skal ha et annet fokus i livet, mindre vår egen lykke, nytelse eller rettskaffenhet som presten og levitten, og mer vår lidende neste. Nettopp det er jo hva som blir synliggjort til slutt i lignelsen. Den rike ber Jesus om at han må sende noen fra de døde til hans fem brødre, for da vil de nok omvende seg. Men nei, sier Jesus, heller ikke det vil hjelpe – alle har allerede det de trenger for å vende om og se sin lidende neste.
Det står ikke at den fattige Lasarus var en god og omsorgsfull mann, det var han kanskje ikke, og det er heller ikke poenget. Det står heller ikke at den rike er en kjeltring eller et dårlig menneske, og det er heller ikke poenget. – Historien handler om den rike mannen, eller egentlig mer om hans fem brødre – eller egentlig, når alt kommer til alt, handler historien om oss som hører lignelsen, om deg og meg. At vi må lære å se lenger enn vårt eget, lenger enn egeninteresse og selvopptatthet. Dette tema går hele tiden igjen hos profetene og i Det gamle testamente, som vi jo også hørte i dagens lesetekster, og altså hos Jesus.
Det tegnes et bilde av at Gud er partisk. Ikke i en slik forstand at det å være fattig er bedre eller et mer sant liv enn å være rik, men i den forstand at Gud vil reise de fattige og lidende opp, lindre og hele deres nød. For det er ikke slik at din rikdom, stor eller liten, er uttrykk for at Gud velsigner deg. Nei, som Martin Luther kan si, din rikdom har du fått for å gi den videre til og dele med din trengende bror. Eller slik vi ser det i Hans Nielsen Hauges liv, som vi jo i år markerer at døde for 200 år siden og som ligger begravet ved Gamle Aker kirke: Det sentrale i det å både forkynne evangeliet og samtidig skape arbeid, industri, slik at mennesker får brød på bordet. Eller som vi ser det i Cathinka Guldberg og det liv diakonissene var kallet til å leve – å leve et liv i omsorg og tjeneste.
* * * * *
Det er statsbudsjett-tid, de ulike politiske partiene slåss om medias oppmerksomhet i den pågående debatten om prioriteringer. Jeg tror vi bommer, om vi fra Jesu lignelse tenker at vi kan velge politisk farge eller økonomisk samfunnsmodell. Eller at vi av Jesu lignelse kan bestemme politiske virkemidler eller metode. Men, og det er det avgjørende, det overordnede målet står klart når vi hører Jesu ord. Og det overordnede målet går om å se lenger – at jeg ser lenger enn meg selv, mine behov og mine interesser. At jeg ser min lidende neste, at jeg ikke går forbi! – Det går om en så dyp humanisme. Og nettopp i det, å ikke gå forbi, skal vi også alltid holde våre politikere ansvarlige, også og kanskje nettopp når de lager statsbudsjett. – Men i spørsmålet om hva som er den mest hensiktsmessige veien frem til målet, ja i det spørsmålet skal det nettopp være rom for mangfold og uenighet.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og være skal, en sann Gud fra evighet og til evighet.