Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 13. kapittel:
På reisen til Jerusalem dro Jesus fra by til by og fra landsby til landsby og underviste. Da var det en som spurte: «Herre, er det få som blir frelst?» Han sa til dem: «Kjemp for å komme inn gjennom den trange døren! For jeg sier dere: Mange skal forsøke å komme inn, men ikke klare det. Når husherren først har reist seg og lukket døren og dere blir stående utenfor og banker på og sier: ‘Herre, lukk opp for oss’, da skal han svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra.’ Da vil dere si: ‘Vi har jo spist og drukket sammen med deg, og du har undervist på gatene våre.’ Men han skal svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra. Bort fra meg, alle dere som gjør urett!’ Der skal dere gråte og skjære tenner når dere ser Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike mens dere selv blir kastet utenfor. Fra øst og vest og fra nord og sør skal mennesker komme og sitte til bords i Guds rike. Da skal noen som er de siste, bli de første, og noen som er de første, bli de siste.»
Slik lyder det hellige evangelium.
Hvem er det Jesus snakker med i dagens tekst, hvem er det som stiller Jesus spørsmålet om det er «få som blir frelst?» Vi vet strengt tatt ikke, det står jo ikke i eksplisitt i teksten vi hørte hvem som spør. Men jeg tror vi vil være enige i at hvordan vi hører og forstår både spørsmålet som stilles og svaret fra Jesus, det avhenger av hvem som stiller spørsmålet. Det er krevende og utfordrende ord som møter oss i dagens evangelietekst.
Om det på den ene siden er en person som føler seg trygg i sitt verdslige og religiøse liv, trygg på sin frelse, at han eller hun er blant de utvalgte få. Eller, på den annen side, om det er en person som er i nød, preget av usikkerhet eller kanskje angst, hvor tilværelsen skjelver. Mens den første med selvsikkerhet spør: «Herre, er det få som blir frelst?», underforstått: er mange flere en meg, eller den gruppen jeg tilhører? Så spør den andre med skjelvende stemme: «Herre, er det få som blir frelst?», underforstått: er det plass også for meg…?
Jesu harde svar vil jo oppleves ganske så forskjellig for de to – vil det ikke? Mens den første vil oppleve å få sin trygghet utfordret av Jesus, Jesus snur virkelighetsforståelsen på hodet, så vil den andre som spør ut fra usikkerhet og angst, oppleve Jesus som fullstendig nådeløs. Utfordrer Jesus personens virkelighetsforståelse, eller er Jesus tilnærmet nådeløs?
* * * * *
I møte med enkelte tekster i Bibelen, blir avstanden mellom den gang og i dag særlig stor. Spørsmålet om det er «få som blir frelst», et spørsmål som var viktig og allment for 2000 år siden, er jo ikke et spørsmål vi som moderne mennesker stiller i dag. Er det vel? Velger vi å se litt lenger på teksten, stopper opp og tenker etter, så er spørsmålet kanskje ikke så fremmed for oss likevel. Vårt ord «frelse» forstår vi jo i dag primært som et religiøst ord, men det rommer mer, stammer fra norrønt og betyr «fri hals». Det går altså om å bli fri, fri fra det som holder deg fast, det som gjør deg ufri, og som kan kvele deg.
Avstand kan vi også kjenne på i møte med teksten fra Jeremia som vi hørte i dag, om pottemakeren, som kan leses som at Gud styrer historien, at alt det som skjer er uttrykk for Guds velsignelse eller Guds straff, en måte å forklare virkeligheten som i liten grad gir mening for oss som moderne mennesker. Men teksten kan også leses som en vakker og håpefull fortelling om at Gud kan skape noe nytt av det som går i stykker – at nyskapelse, vekst, håp og liv, på overraskende måter kan skje når vi vender oss til Gud.
* * * * *
Det er Bots- og bønnedag, en dag for individuelt og kollektivt å stanse opp, ransake sitt hjerte, tenke seg om – en dag viet bønn, syndsbekjennelse og oppgjør, bot. På en særlig måte opplever vi i dag hvordan behovet for syndsbekjennelse, bønn og bot, roper mot oss. Verden er truet av miljøkatastrofe. Det er krig på vårt egen kontinent, i Ukraina. Og nå de siste ukene – grusomme terrorhandlinger, massakre, i Israel, og nå krig i Gaza, og hvordan det kan brygge opp storkrig i regionen. Vi får mest lyst til å rope «stans!». Velg en annen vei, søk livets og ikke dødens vei! Samtidig tror jeg vi alle ser utfordringene for de ulike parter, det vanskelige i å tenke konkret om hvordan fredens vei kan se ut.
Vi blir forskrekket og sjokkert i møte med krigens gru, det er lett å peke. Men har du noen gang blitt virkelig forskrekket og kanskje sjokkert over deg selv? Situasjoner hvor du har reagert mye sterkere enn du var forberedt på eller hadde forestilt deg mulig. Situasjoner hvor et voldsomt svartsinn, en voldsom hevnlyst, eller et voldsomt raseri kom over deg, hvor du hadde vanskelig for å kontrollere dine handlinger. – Kanskje du ikke greide å stanse i tide…?
Det er bots- og bønnedag. En dag for å stanse opp, ransake oss selv – en dag viet bønn, syndsbekjennelse og oppgjør, bot. Vi trenger alle å øve oss i å sette ord på skyggesidene ikke bare i samfunnet rundt oss, men også i oss selv…
* * * * *
Hvem er den personen Jesus snakket med i dagens tekst? Hvem stiller spørsmålet om det er mange som blir frelst? Det er særlig to steder i samtalen, hvor forfatteren av Lukas-evangeliet lar det skinne gjennom hvem Jesus snakket med. Gjennom hele evangeliet møter vi de religiøse lederne i folket, fariseerne og de skriftlærde, som stadig setter Jesus på prøve, som fremholder Moses og arven fra Moses, loven, som deres rette skatt og sannhet. At frelsen tilhørte dem, det utvalgte folk. Det er deres verdensbilde Jesus nå utfordrer. Men Jesus var da én av dem, var han ikke…? «‘Vi har jo spist og drukket sammen med deg, og du har undervist på gatene våre.’ Men han skal svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra. Bort fra meg, alle dere som gjør urett!’»
Alle de som mente eller mener at de var eller er utvalgt, deres verdensbilde snus på hodet. Men hvis det ikke er det å tilhøre det utvalgte folket som er kriterium for sannhet og frelse, hva er det da? «Bort fra meg, alle dere som gjør urett!» Det er altså et kriterium, det går om å gjøre rett. Gjennom hele Lukas-evangeliet er kriteriet helt konkrete å forstå, det går om, som Jesus, å identifisere seg med, inkludere og ta vare på de utstøtte og nødlidende, med tilhørende kritikk av de mektige og rike som mer hegner om seg og sitt, og ikke ser de utstøtte og de som lider nød. Som Jesus ellers oppsummerer det så pregnant: Sabbaten er til for menneskets skyld, ikke mennesket for sabbatens skyld (Mark 3).
Vi har alle våre sorteringsmekanismer for å forstå og leve i verden. Vi sorterer etter rett tro eller religiøs tilhørighet, eller etter rett ideologi eller rett politisk tilhørighet. Eller vi sorterer etter hudfarge, alder, kjønn, seksuell orientering, etter etnisk eller nasjonal tilhørighet. Og vi kan jo vanskelig leve som mennesker eller samfunn uten å sortere, på den ene eller andre måten. Men når det kommer til stykket så kommer våre sorteringsmekanismer til kort. Den gang og i dag: Det går om å gjøre rett! «Fra øst og vest og fra nord og sør skal mennesker komme og sitte til bords i Guds rike. Da skal noen som er de siste, bli de første, og noen som er de første, bli de siste.» – Dette er det andre stedet forfatteren lar det skinne gjennom hvem Jesus snakker med, for her gir forfatteren oss et frempek mot pinsefestens dag og kirkens fødsel – et fellesskap hvor sorteringsmekanismene er overvunnet, og det ikke er forskjell på jøde eller greker, slave eller fri, mann eller kvinne, som Paulus sier.
* * * * *
Om to dager er det reformasjonsdagen, den 31. oktober, dagen hvor vår kirke minnes reformasjonen. Om to dager er det 506 år siden avlatstesene ble slått opp på kirkedøra i Wittenberg. I første avlatstese avviser Luther den botspraksis og botsforståelse som preget samtiden, som sa at man for sine synder skulle gjøre bot. Slik kunne man da regne ut hvor mye bot man skulle gjøre ut fra hvilke konkrete synder man hadde gjort. Videre husker vi at penger ble en del av boten gjennom avlatshandelen. Nei, sier Luther allerede i første avlatstese: Hele livet skal være bot. Altså: Våre live skal være i tjeneste for hverandre og det samfunnet vi er del av – for det går om å gjøre rett!
Vi skal avslutte med en refleksjon fra Luther knyttet til fremtidshåpet, frelsen der fremme i Guds fremtid. Dersom jeg kommer til himmelen, sier Luther, så er det tre ting jeg vil bli overrasket over. Det første er de jeg hadde ventet å se og møte, men som ikke er der. Det andre jeg vil bli overrasket over er de jeg ikke hadde ventet å møte i himmelen, men som er der. Og det tredje jeg vil overraskes over, er at jeg selv er der – for det har jeg ikke fortjent.
Det er bots- og bønnedag. Vi skal ransake våre hjerter og kritisk prøve våre tanker – om vi gjør det som er rett. Samtidig skal vi sette vår lit til Guds nåde, frelsens gave vi har fått i vår dåp og som vi rekkes i ord og i nattverdens sakrament. Vårt kristne håp om at nåde skal gå for rett.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellig ånd, som var, er og være skal, én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.