Domssøndag

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus i det 25. kapittel…

Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin trone i herlighet, og alle folkeslag skal samles foran ham. Han skal skille dem fra hverandre, som en gjeter skiller sauene fra geitene, og stille sauene på sin høyre side og geitene på sin venstre.

Så skal kongen si til dem på sin høyre side: ‘Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det riket som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.’ Da skal de rettferdige svare: ‘Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?’ Og kongen skal svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.’

Så skal han si til dem på venstre side: ‘Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild som er gjort i stand for djevelen og englene hans. For jeg var sulten, og dere ga meg ikke mat; jeg var tørst, og dere ga meg ikke drikke; jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg ikke; jeg var syk og i fengsel, og dere så ikke til meg.’ Da skal de svare: ‘Herre, når så vi deg sulten eller tørst eller fremmed eller naken eller syk eller i fengsel uten å komme deg til hjelp?’ Da skal han svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg.’ Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv.»

 Slik lyder Herrens ord.

De siste ukene har vi på en særlig måte blitt rystet av nyheter og bilder fra den store verden. Russlands krig mot Ukraina har lenge skapt sterke inntrykk, så opplever vi terrorhandlinger og krig i Israel og Gaza. Akkurat nå er det våpenhvile. Jeg vet ikke hvordan det er for deg, men for meg er det slik at jeg tidvis vender meg bort fra nyhetssendingene. Det blir for mye – å ta inn smerten og lidelsen kan bli for vanskelig og vondt… På mange måter kan man, med rette, bli overrasket: Har vi ikke i vår verden kommet lenger…? Er vi bare overlatt til historiens svingninger og taktskifter, stadige skiftninger i det politiske og ideologiske landskap, spenninger mellom grupper, folk og nasjoner? (P) Hva er et menneske verdt…? Er det ingen ting som holder oss fast…?

* * * * *

Det er siste søndag i kirkeåret, tradisjonelt kalt «Domssøndag». – Og vi forstår jo umiddelbart navnet i møte med dagens tekster. Angsten for Guds dom der fremme, har hjemsøkt og hjemsøker mange. Kirken og kristelige organisasjoner har gjennom historien tidvis brukt Guds dom som angstskapende trussel, det kommer vi ikke bort fra. Og mange forstår derfor kristentro som nettopp undertrykkende og livsfiendtlig, og tar avstand fra kirke og alt dens vesen. 

Men i møte med dagens tekst, er det også et spørsmål om perspektiv, hvem vi er som hører teksten. Med hvilke erfaringer leser eller hører vi så Jesu ord om dommen i dagens tekst? For de som har alt de trenger i livet, som erfarer trygghet for liv og levnet, fremkaller teksten kanskje uro og angst. Men slik er det jo ikke uten videre for andre, de som ikke erfarer samme materielle, økonomiske eller sosiale trygghet. Mens noen frykter dommen, så lengter andre etter dommen – for dommen har i seg løftet om oppreisning, en ny tid!

Den som nå er sulten og ikke har mat, hvordan hører og opplever den personen Jesu ord – for Jesus identifiserer seg jo med den sultne? Den som er tørst, den som ikke har noe å drikke, den som er fremmed og som ingen vil ta imot? Den som er naken og uten klær? Den som er syk, som ingen ser til? Den som er i fengsel og som ingen bryr seg om, som ingen besøker…? Jesus identifiserer seg med alle disse, de som ikke har, de som mangler – for det kritiske spørsmålet her, retter seg jo til de som har! 

* * * * *

Det er krevende ord og forestillinger vi møter i dagens tekst. Hva er det Jesus vil formidle? Jesu tydelige identifikasjon med de sultne, tørste, fremmede, nakne, syke og fengslede i teksten, kan jo umiddelbart legges til grunn for politisk ideologi og et politisk partiprogram. – Har vi da med et slikt partiprogram og tilsvarende handlingsstrategier og etterlevelse, innfridd Jesu krav, og er blant de rettferdige? (P) Eller, er det heller slik at Jesu ord her legger grunnen for en etikk og livsforståelse og -praksis, hvor det er min egen salighet og min frykt for straff og fortapelse, som begrunner hvorfor jeg skal ha omsorg for mitt medmenneske? Er det det Jesus mener, at min omsorg for mitt medmenneske skal ha sin rot i frykt for straff eller utestengelse? Eller, er det kanskje slik at jeg skal gjøre godt og ha omsorg for min neste, fordi jeg i min neste møter Ham, møter Gud selv?

Nei, tenker vi i slike retninger, så lytter vi ikke godt nok til Jesu ord, da leser vi ikke teksten nøye nok. For både de rettferdige og de urettferdige i dagens fortelling, de blir jo overrasket. De som i teksten fordømmes er fullstendig overrasket, likesom de rettferdige tilsvarende er fullstendig overrasket. – Enhver særskilt begrunnelse eller kalkyle til grunn for omsorgen for ditt medmenneske, at det på noen som helst måte handler om noen slik beregning, kommer til kort. Hva er det da det går om?

Jo, det går om kjærlighetens kraft, om kjærlighetens gjenskapermakt i våre liv. Om du møter eller lever med et annet menneske som vil deg godt, som kanskje elsker deg, da gjør det noe med deg, det former deg, gjør det ikke? Dagen din ser annerledes ut om du møtes med kjærlighet og omsorg, enn om du møtes med avvisning og uvennlighet. Vi formes av de møter og relasjoner vi lever i, enten vi vet det og vil det eller ikke. 

Og slik former og preger Guds nåde og kjærlighet oss. Det gjentas gang på gang gjennom evangeliet. Han er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere (9,13). Han kaller alle de som strever og bærer tunge byrder (11,28). Kristus er vår alles tjener, frelser, bror. Kjærlighetens kraft og gjenskapermakt setter oss i stand til å elske – for «Gud er kjærlighet, og den som bli i kjærligheten, blir i Gud og Gud i ham, som det heter i Bibelen (1. Joh 4,16b). Slik skal ikke vår omsorg og tjeneste for hverandre være begrunnet i en kalkyle som handler om egen vinning – men være den naturligste ting i verden. Luther lager et bilde av hva Guds kjærlighet gjør med oss, for å gjøre den mer forståelig. Han sier at i møte med Guds nåde og kjærlighet, med evangeliet, blir mennesket et rør eller en kanalfor Guds kjærlighet ut i verden, han bruker det tyske ordet Rohr og det latinske canalis, altså: rør eller kanal. Kjærligheten får strømme gjennom mennesket. – Mens altså de som gjør tro til retthaveri eller kalkyle, eller på noe vis til å handle om egen vinning, ja de bommer så fullstendig på hva det går om.

Hva så med de fryktelige og angstskapende bildene, om den evige ild som er gjort i stand for djevelen og englene hans? Vi skal ikke tenke bokstavelig om disse bildene. I samtiden den gang var det ulike forestillinger og bilder brukt om det hinsidige. Navn eller begreper som sheol, gehenna og hades, har du kanskje hørt om, de har alle sine egne men forskjellige bilder og forestillinger. Jesus snakker i sin tid og bruker sin tids språk og forestillingsverden for å gjøre seg forstått, og det er det som skjer i dagens tekst. – Vi lever 2000 år etter og kan ikke uten videre gjøre forestillingene til våre. 

* * * * *

Tilbake der vi startet: Hva er et menneske verdt…? Er det ingen ting som holder oss fast? Gjennom 2000 år har kirken, på ulikt vis, holdt fast ved Jesu ord om at det skal være en dom. En dom som gir oppreisning og verdighet til alle som er sultne, tørste, fremmede, nakne, syke. For noe står fast i tidens skiftninger – det går om menneskets verd, at vi er skapt i Guds bilde, med «Guds stempel på sin panne» for å si det med Henrik Ibsen i Peer Gynt. Det går om hvert enkelt menneskes verdighet og verdi. Dommen har i seg løftet om evig ivaretagelse, oppreisning, og ny tid!

I møte med Jesus, fortellingene om Ham og Hans liv, så åpnes det for oss et nådefullt rom hvor det er plass også til oss – ikke bare slik vi er, men også på tross av hva vi er… Det åpnes et nådefullt rom hvor vi formes i Kristi bilde, til å være Kristus for hverandre. Guds rike starter her og nå når evangeliet forkynnes, og vi som er gudsrikets barn skal bruke våre krefter og ressurser til å leve som gudsrikets barn midt i vår hverdag, midt i det samfunn vi er del av. 

Så skal vi med frimodighet nå få synge sammen i salmen etter preken: 

«Å døm oss, Herre, frikjenn oss i domen!
I di forlating fridom finst og von.
Den rekk så vide som din kjærleik vandrar,
til folk av kvar ein rase og nasjon.
Guds kjærleik er som stranda og som graset,
som vind og vidd og jord og allheims rom.» 

Det skal være vår tro, at nåde skal gå for rett, nettopp for deg, nettopp for meg. – Det går om kjærlighetens kraft og gjenskapermakt i våre liv.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var, er og være skal, én sann Gud, fra evighet og til evighet.