Den sveitsiske teologen Hans Küng døde 6. april i en alder av 93 år. Küng var en fremtredende og kontroversiell skikkelse i Den romersk-katolske kirke. Særlig på 1960 og 1970-tallet var Küng en mediastar av internasjonalt format. Han behersket TV-skjermen og store folkeforsamlinger. I et klart og direkte språk vendte han seg til et bredt publikum. I 1973 utga han bestselleren "Christ sein" eller på norsk "Om å være kristen". Boken er en murstein på over 800 sider og har inspirert både katolikker og protestanter. Küng vendte seg etter hvert bort fra den kirkelige debatt og viet seg til religionsdialog, særlig var han opptatt av etikken i de store verdensreligionene. Han besøkte Norge ved flere anledninger, i 2005 foreleste han på Nobelinstituttet. Küng var særskilt opptatt av hva som kjennetegner fellesskapet kirke. Küng ønsket en kirke der ulike synspunkter og meninger kommer til uttrykk i en felles Kristusbekjennelse. Søndagens evangelium fra Johannesevangeliet handler om Kristusbekjennelsen. Vi leser om et møte mellom Jesus og Peter, disippelen som forrådte Jesus ved hanegal. Møtet fant sted ved Galileasjøen etter Jesu oppstandelse. Küng setter disse to beretningene opp mot hverandre og finner to sider ved Peter. I den første benekter Peter Jesus, det er den feilende Peter. I den andre oppfordrer Jesus ham: "Følg meg!". Ved å følge oppfordringen blir Peter en lederskikkelse. Ordene "Følg meg!" trumfer benektelsen, men peker også utover lederskapet. Oppfordringen er sagt i kjærlighet til en som tør svare: Du vet jeg har deg kjær. Altså er det en kjærlighetserklæring. Ordene faller første gang Jesus og Peter møtes etter Jesu korsfestelsen. Jesus har gjort opp et bål og steker fisk. I sin helhet lyder beretningen fra Johannesevangeliet:
Da de var ferdige med måltidet, sier Jesus til Simon Peter: Simon, sønn av Johannes, elsker du meg mer enn disse? Han svarte: Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær. Jesus sier til ham: Fø lammene mine! Igjen, for annen gang, sier han: Simon, sønn av Johannes, elsker du meg? Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær, svarte Peter. Jesus sier: Vær gjeter for sauene mine! Så sier han for tredje gang: Simon, sønn av Johannes, har du meg kjær? Peter ble bedrøvet over at Jesus for tredje gang spurte om han hadde ham kjær, og han sa: Herre, du vet alt. Du vet at jeg har deg kjær. Jesus sier til ham: Fø sauene mine! Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Da du var ung, bandt du beltet om deg og gikk dit du selv ville. Men når du blir gammel, skal du strekke ut hendene dine, og en annen skal binde beltet om deg og føre deg dit du ikke vil. Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle ære Gud med. Da han hadde sagt dette, sa han til Peter: Følg meg!*
Disippelen Peter, eller Simon Peter, er en fascinerende skikkelse. Den kvelden Jesus blir tatt til fange av Pontius Pilatus soldater og ført til øversteprestens gård stiller Peter seg ved porten. Der treffer han en tjenestepike som slipper ham inn. - Er ikke du en av Jesu disipler, spør hun. - Nei, svarer Peter. Noen soldater har tent en kullild. Peter varmer seg. Soldatene spør: - Er ikke du en av disiplene? - Nei, det er jeg ikke, svarer Peter. Enda en gang blir han spurt. Tredje gang han benekter at han kjente Jesus, galer hanen. Nettopp uttrykket ved hanegal kommer fra denne beretningen.
Mange gjenkjenner historien uten noen gang å ha lest eller hørt den. Den er blitt gjenfortalt i utallige varianter. Historien har selvsagt også en forhistorie. Uten den blir det meningsløst. En brautende Peter sier til Jesus: - Jeg vil gi livet mitt for deg. Jesus svarer: - Du vil gi livet ditt for meg? Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Hanen skal ikke gale før du har fornektet meg tre ganger. Slik ble det. Peter gikk ut fra øversteprestens gård og gråt bittert ved hanegal.
Forflytter vi oss i tid fra hendelsene i øversteprestens gård. Dagen derpå ble korset reist på Golgata. Jesu disipler forlot Jerusalem. Peter dro tilbake til Galilea der han kom fra. Han var fisker og dro på nytt ut på sjøen. En natt han hadde vært ute og fisket, så han en skikkelse stå på stranden og rope. En av fiskerne sa at det er Herren. Men ingen turte spørre. For så vidt ikke overraskende. Hvem venter å treffe en som var død og begravet? Sånn må det ha vært for fiskerne. Var det et gjenferd de så? Eller en person som lignet? Det ble en underlig samtale. Det var ingen samtale mellom likeverdige parter. Det var ikke snev av spontanitet. En spontanitet vi burde ha forventet når den ene spør: Elsker du meg, og den andre svarer ja.
Det blir en kontrast til hendelsen i øversteprestens gård. Der nektet Peter tre ganger for at han kjente Jesus. Nå svarer Peter tre ganger: Herre, du vet jeg har deg kjær. Vi hører røsten til en ydmyk Peter. Men ikke ydmyket. Han blir ikke presset, han blir spurt, spurt på en slik måte at en erkjennelse kommer til uttrykk. En erkjennelse av at han har Jesus kjær. Han sier ikke slik han tidligere sa at jeg vil gi livet mitt for deg. I stedet er det Jesus som sier det til ham. Peter skal dø den døden han egentlig ikke var forberedt på. Da du var ung, sier Jesus, bandt du beltet om deg og gikk dit du selv ville. Men når du blir gammel, skal du strekke ut hendene dine, og en annen skal binde beltet om deg og føre deg dit du ikke vil. På vis oppheves det som filosofen Jean-Paul Sartre hevder at "jo mer meningsløst livet er, desto mer uutholdelig blir døden". Sartre sier at hvis livet oppleves meningsløst, blir døden en bekreftelse på det meningsløse. For når alt er meningsløst har et menneske ingen fortid å se tilbake på og heller ingen fremtid. En fremtid som er døden, bli uutholdelig. Vi kan langt på vei følge Sartre. Vi har alle vært vitner til at unge liv brått blir revet bort. Da blir døden meningsløs. Det var nettopp det Peter hadde opplevd i øversteprestens gård da Jesus ble ført til retterstedet. Da opphørte fremtid, den fantes ikke lenger noen fremtid, kun død. Dermed ble også fortiden var meningsløs. Alt Peter hadde opplevd sammen med Jesus, opphørte å ha noen betydning. Samtalen ved bålet endret alt. Ordene elsker du meg, endret alt. En kjærlighetserklæring er en oppfordring til å leve. Samtalen mellom Jesus og Peter på stranden berører det grunnleggende livsspørsmål. Har du kjærlighet, elsker du? Kjærligheten bringer frihet, frihet til å leve, eller slik Hans Küng skriver "frihet til den skapende kjærlighet, som endrer og fornyer verden, frihet for det urokkelige, handlingskraftige håp til det kommende Gudsriket".
*Johannesevangeliet kapittel 21, versene 15-19