Av Marianne Mikkelsen
Fra menighetens første år er det spesielt barne- og ungdomsarbeidet Solveig har lyst til å trekke fram. Torshov menighet ble opprettet i 1930 og satset helt fra starten på å gi et tilbud til alle barna og ungdommene i området, og de var mange! I 1938 hadde menigheten ikke mindre enn 257 konfirmanter. På denne tiden fantes det seks speidertropper (en for jenter og fem for gutter) og i tillegg fire såkalt «sivile» avdelinger for gutter i ulik alder, to slike for jenter og en forening for voksen ungdom av begge kjønn. Alle aldre var dekket og alt med frivillig ledelse, forteller Solveig.
- Det har aldri vært et så rikt ungdoms- og barnearbeid som da. Det var imponerende. Det var fullt av barn både på søndagsskolen og i barneforeningen Viljen. Alle barna på Nordre Åsen, Folkvang og Sandaker var med i Viljen, så noen ganger ble den delt opp i Viljen 1, 2 og 3. Lederen Fanny Olsen gjorde en enestående jobb med barna og var alene om oppgaven.
Solveig viser meg et bilde fra en lysbildekveld søndagsskolen arrangerte i menighetslokalene i Holstsgate med rundt hundre barn til stede. Ikke alle fikk sitteplass, men noen måtte stå langs veggene, så fullt var det. Solveig kjente mange av barna på bildet og forteller at søndagsskolelæreren het Arna Haugen.
Da Solveig gikk på søndagsskolen holdt den til i Thor Olsens Stiftelse i Sandakerveien. Senere ble hun selv søndagsskolelærer. Da hadde søndagsskolen flyttet til Nils Huus gate. Menigheten fikk ikke plass til alle aktivitetene i lokalene i Holstsgate som Torshov delte med Lilleborg menighet og måtte leie lokaler der det var mulig.
Feriekolonien Ånebyhagen
Allerede det første året i menighetens historie fikk den et feriested i gave fra Wexels menighet på Grønland som ble nedlagt samme år. Feriestedet var en liten hytte med stabbur og en stor eiendom ved Åneby stasjon i Nittedal. Nytt hus ble oppført i 1938, men gamlestua ble fortsatt brukt til sengeplasser etter at nybygget kom. I mange år var mellom tretti og seksti barn i alderen 7 til 10 år samlet til feriekoloni på Åneby, guttene og jentene fikk tre uker hver. Også menighetens gamle kunne søke om opphold på Åneby – rundt ti eldre fikk to ukers ferie i løpet av sommeren. Solveig viser meg et utklipp med bilde av seks eldre damer som ser ut til å glede seg over ferien på landet.
Det var foreningen Nordlyset som samlet inn penger til ferie og utflukter for de gamle, mens Barnets Vern tok ansvaret for innsamling til barna. Dette var to av en rekke foreninger som jobbet frivillig til menighetens beste på denne tiden. I et menighetsblad står følgende å lese: «Til Torshov menighet. Barnets Vern og feriekoloniutvalget ber herved menigheten om å støtte oss i vårt arbeid for å beklæ 20 barn til jul samt sende 28 barn om sommeren til vår hyggelige feriekoloni Aanebyhagen».
Solveig har selv mange gode minner fra utfluktene til Åneby, blant annet sankthansfeiring, og synes det er synd at det ble slutt på tilbudet. Hun og en venninne fulgte gjengrodde stier i området for noen år siden for å se om de kunne finne husene. Det tidligere åpne området var tilvokst av skog og det var vanskelig å kjenne seg igjen. Senere fant de en trapp, en mur og en flaggstang – det var alt som sto igjen etter den «nye» hytta fra 1938, forteller Solveig.
Solveig Røer (foto privat)
Minner fra krigsårene
Under krigen var Solveig i tenårene og aktivt medlem i ungdomsforeningen. Også i krigsårene hadde foreningen møte hver uke og «turpass» som betød månedlige turer i Oslomarka. Ungdomsforeningen holdt oss sammen under krigen, forteller hun.
- Vi dro bla på hytteturer til Åneby. En gang sto det plutselig to tyskere i hyttedøra. De tok med seg to av guttene. De hadde lagt merke til at de lempet noen store sekker ned i kjelleren. Det var poteter til sommerens feriekoloni. Da tyskerne skjønte det, slapp de heldigvis guttene fri igjen.
Ungdomsforeningen ble ekstra viktig fordi speideren ble forbudt under krigen. Uniformer, flagg og utstyr måtte leveres inn. Solveig og en annen speider fikk oppgaven.
- Vi skrev navn på alt og trodde at vi skulle få det igjen, Og det gjorde vi også – etter krigen. Jeg har fortsatt beltet med navnet mitt på, forteller Solveig.
Både i Holstsgate og i underetasjen på Soria Moria var det suppestasjoner under krigen og i Holstsgate også et lager av ulovlige matvarer fra Danmark og Sverige for utdeling til trengende i Sagene, Lilleborg og Torshov. Både prester, menighetssøstre og mange frivillige var engasjert i dette arbeidet. Skolebarna kom med egne bokser og hentet suppe laget av tørrmelk og havregryn etter skoletid.
Etter krigen ble ungdomsarbeidet organisert litt annerledes. Solveig ble med i en bibelgruppe som ungdomsprest Eilif Fossum startet. Den het Torshov ungdomsmisjon og hadde møter i mange år - helt til medlemmene ble for gamle og foreningen døde ut, forteller Solveig. Eilif Fossum skriver selv i et menighetsblad fra 1955 at det har vært en tilbakegang i ungdomsarbeidet fordi mange ledere har gått trett, blant annet av mangelen på lokaler. Han avslutter innlegget slik: «Ungdommens ønske i samband med menigheten 25- års jubileum er derfor: Måtte kirken snart komme og åpne sine dører for den unge garde!»
Kirkesaken
I nesten tretti år ventet menigheten på sin kirke. Gang på gang håpet menighetens medlemmer at bygging av en ny kirke var like rundt hjørnet, og gang på gang ble de skuffet. Men de satt ikke stille og ventet. Klipp fra menighetsbladet «Søndagsbudet» som Solveig har tatt vare på, vitner om et sterkt engasjement. Et sted skriver domprost Johannes Hygen: Det er fryktelig synd på en menighet som ikke har kirke. Det er en lykke å ha det. «Hvor elskelige er dine boliger, herre Zebaoth!». Lykke og velsignelse til kampen, kjære Torshov menighet!».
I 1937 skriver biskop Johan Lunde: «Det er en overmåte stor glede at man nu med kraft har tatt opp spørsmålet om kirke på Torshov. Jeg håper inderlig at det nu må føre frem. Det er en av de mest betydningsfulle oppgaver å få reist en kirke i denne veldige menighet. Skal det bli noen makt i arbeidet, er det ytterst påkrevet at menigheten får sitt eget kirkehus, samt tilliggende menighetshus. Jeg ønsker av hele mitt hjerte menigheten til lykke med dette viktige forehavende! Oslo, 5. april 1937. Johan Lunde».
Den kraften biskopen viser til i sin hilsen, er en underskrifts- og innsamlingsaksjon kalt «De 77 menn». Det var antallet på de av menighetens mannlige medlemmer som dette året brukte fritiden til å oppsøke alle husstander for å samle inn penger og underskrifter for kirkesaken. Menighetsbladet skriver forhåpningsfullt: «Det synes å dra lenge ut før kirken kommer. Men trøst dere folk, nu kommer den snart!».
Det gjorde den ikke. Fortsatt tok det 20 år før første spadestikk på kirketomten. Innvielsesgudstjenesten fant sted året etter, 1. pinsedag i 1958. Den dagen husker Solveig godt:
- Kong Olav var til stede, det var en prosesjon med mange prester som kom opp Åsengata og fullt av folk i kirken. Jeg husker hvor jeg satt, i vinduskarmen inne i menighetssalen, så fullt var det! Men jeg var ung den gangen, så det var greit.
Både i årene før og etter at den nye kirken var ferdig ble det holdt gudstjeneste fra paviljongen i Torshovparken 1. påskedag. I 1960 skrev Morgenposten: «Andaktene i Torshovparken er blitt en vakker tradisjon».
- Ett år grillet Strøm-Larsen et påskelam på en stor grill i parken og serverte menigheten mat etter gudstjenesten. Men ellers gikk vi opp til kirken og spiste påskefrokost der, forteller Solveig.
Et godt fellesskap
Også etter krigen var det et rikt foreningsliv i menigheten med mange hjemmeværende kvinner som var aktive og engasjerte seg i barnearbeid, tilbud til de eldre og misjonen. Sokneprest Halvor Midtbø og hans kone Margit startet like før krigen Sandaker Sjømannsmisjon som på det meste hadde femti medlemmer. Der var Solveig leder i 40 år – de første årene sammen med Solveig Midtbø som var organist. Misjonsforeningens historie er godt bevart med utførlige referater, til og med fra talene som ble holdt. Dette arkivmaterialet håper hun at menigheten vil ta vare på.
Solveig vil gjerne understreke at det har skjedd mye positivt i menigheten også etter den tiden hun har fortalt om her, og hun nevner Trilletreff, Måltid og messe og Pustehullet som noen eksempler på det. Dette var tilbud forskjellige diakoner startet opp og som betød mye for mange. Pustehullet siktet mot yngre folk som ikke var blant de ivrigste kirkegjengerne ellers, men som fikk sitt eget uhøytidelige møtested i kirken.
På spørsmålet om hva menigheten betyr for henne i dag, svarer Solveig uten å nøle:
- Alt! Dette fellesskapet har jeg vokst opp med og vært med i hele livet. Jeg har opplevd store forandringer og svært forskjellige prester, men dette er min menighet og det er her jeg har og har hatt de fleste vennene mine. Så selv om jeg ikke hører prekenen lenger hvis teleslyngen ikke er på, går jeg i kirken likevel. Jeg er velsignet som har hatt så mange gode år i denne menigheten.
Bilde-referanse: Torshov kirke innvies. Fotograf: Ukjent person. Oslo Museum/OB.F05282