Allehelgen for flyktninger

Her kan du lese appell holdt av Kristina Quintano i forbindelse med Allehelgensgudstjeneste for flyktninger. Appellen er et utdrag fra boken "Budbringeren fra helvete - tjue år med vitnesbyrd fra Middelhavet."

Middelhavet. Foto: Pixabay

Kristina Quintano

Utdrag fra boken «Budbringeren fra Helvete - tjue år med vitnesbyrd fra Middelhavet.»

Appell holdt i forbindelse med Allehelgensgudstjeneste for flyktninger og migranter som har druknet i Middelhavet

Med fugleblikk

Helikopteret av typen AW149 letter fra flyplassen i Luqa på Malta, vender svakt sørvestover og flyr over landsbyene Mqabba, Qrendi og Zurrieq før det, med utsikt over den blå grotten, kjører rett ut over havet. 

Jeg får lyst til å stikke hånden ut av vinduet og strekke meg mot det som ligger under oss. Vi befinner oss rett utenfor fiskerlandsbyen Wied Iz-Zurrieq, og de fargerike luzzu-båtene i gult, grønt og blått frakter turister ut og inn av grottene der filmen Troja med Brad Pitt ble spilt inn i 2004. Foran på alle båtene er det skåret ut to øyne, Asiris øye, som skal beskytte sjøfarere og fiskere. De vi er på vei ut til, har ikke beskyttende øyne på båten sin. 

Under oss kan vi snart skimte den flate, ubebodde kalksteinsøya Filfla, landets sørligste punkt, 2,8 nautiske mil utenfor moderøya. På et kart over Malta fra 1798 kan man se et lite fort, et fyrtårn og et kloster ute på Filfla, men etter et jordskjelv i 1856, da deler av øya sank, har den vært helt ubebodd. I dag er øya vernet, og det er ikke lov å gå i land bortsett fra i forskningsøyemed. 

Det er uvant å se den maltesiske øygruppen fra luften på denne måten. Selv om jeg har sett den samme innflyvningen hundrevis av ganger, er utsikten fra et helikopter helt ulik den fra et fly.

Alt føles nærmere. Øreklokkene døyver den voldsomme helikopter-duren, men jeg vet at den er der, og at man ikke kan høre noen ting av det som foregår utenfor. 

Foran meg sitter fire italienske soldater, alle i førtiårene. En helikopterpilot, en co-pilot, en mekaniker og en vinsjer. De er alvorstunge i blikket, der vi i maksfart er på vei mot farvannet mellom Malta og Lampedusa. Hvert sekund teller. De to små øyene Malta og Lampedusa ligger så tett at de ofte samarbeider om å redde flyktninger i havsnød, og i dagene mellom den 13. og den 20. oktober 2013 foregikk det store forlis og redningsaksjoner daglig. 

Tretti nautiske mil sørvest for øya ser vi bare hav. De to pilotene snakker lavt med hverandre, det kommer meldinger med posisjoner fra MRCC Rome jevnlig, og det eneste vi vet med sikkerhet, er at vi er den redningstjenesten som er nærmest båten vi leter etter. Seksti nautiske mil sør for Lampedusa er vi fortsatt i maltesisk søk- og redningsområde. Vinsjeren er klar, han har gjort dette mange ganger før. Stålkurven står festet ved høyre side av døren, han vet at han må kunne fire seg ned over bølgene i et voldsomt tempo, samtidig som han vurderer hvem han kan klare å hjelpe der nede. Han vet at hans ankomst kommer til å medføre mer kaos, han kan ikke redde alle. Kurven kan tåle maks fire personer av gangen. I helikopteret er det bare plass til 18 mennesker til sammen, og jeg har tatt opp én plass. Vi kan redde 13 mennesker. Journalister får nesten aldri være med på disse oppdragene, de kaster ikke bort en plass på det. Vi aner ikke hvor mange som befinner seg der nede, men radioen snakker om hundrevis. Helikopteret er tre meter bredt, fem meter høyt og atten meter langt, med en vekt på 8600 kilo kan det holde seg i luften i fire timer, jeg sjekker klokken jevnlig. Vi er oppe i 290 kilometer i timen, og tjuetre minutter i luften føles som en evighet, da mekanikeren peker ut mot noe i det fjerne, og helikopteret tar en brå vending.

Menneskene under oss dukker bokstavelig talt opp ut av det blå. Vi sakker farten og går lenger ned, og et øyeblikk føles det som om vi står helt stille i luften. Mannskapet på fire jobber raskt og systematisk. Kaptein Roberto vet nøyaktig hvor langt ned han kan gå før det er for farlig, vinsjeren Carlo vet akkurat hvor fort han må fire seg ned hvis han skal ha håp om å redde noen av dem som kaver i havet under dem. Det er dette de er trent til. I timevis hver dag er de ute og flyr over øyene i Middelhavet, en gang i året er de i et helikopterbasseng i Stockholm der de trener på å styrte i havet og å snu seg og ta seg ut av helikopteret under vann. Jeg har sett dem trene, jeg kan ikke tenke meg noe i hele verden som er skumlere enn å befinne seg i denne jernfuglen akkurat nå, bortsett fra å befinne seg i det frådende havet under den. Trykket fra rotoren skyver vannet til side og danner en grop av hvitt skum som trekker menneskene under oss ned i havet. Jeg tenker at vi lager mer kaos enn nytte, men vi har ikke noe valg, båten til Armed Forces of Malta er flere timer unna, og den gigantiske fiskerbåten med mennesker ligger på siden i vannet. Gjennom skjermene foran hos kapteinen ser alt som foregår i vannet, grønt ut, men når jeg ser ut av vinduet, er det som om fargerike bøyer i havet dupper opp og ned med armer som kaotisk strekker seg i været før de forsvinner under bølgene igjen. En kvinne med to barn på ryggen kaver vilt i det kalde vannet mens vinden fra helikopteret gjør bølgene enda skarpere. Ansiktet hennes dupper opp og ned, så er det borte. Store, hvite livredde øyne dukker ned i bølgene med en blanding av livskraft og utmattelse. Jeg prøver febrilsk å holde blikket på et fast punkt, men det er som om alle sklir unna, før de kommer opp igjen i noen øyeblikk og så blir borte igjen. Med øreklokker på kan man bare føle drønnet av helikopteret, men jeg kan kjenne lyden av menneskeskrik der nede. Jeg vet at lyden av tre hundre mennesker som drukner, høres akkurat ut som lyden av måkeskrik. 

Jeg har vært med på mange redningsaksjoner, jeg vet hvordan livredde, våte, tunge mennesker innsmurt i olje, noen i panikk og noen helt apatiske, ser ut. Jeg vet hvordan blikket til en far ser ut idet han slipper taket i veslejenta si for å klare å beholde grepet om sønnen. Jeg vet hvordan skrikene til en mor høres ut idet hun skjønner at det ikke er noen igjen. Dette er likevel ulikt alt annet jeg har sett. Å befinne seg i et helikopter føles overveldende avmektig. Fra en båt eller en strand kan du gjøre noe, gjøre et forsøk på å dra noen opp, starte gjenopplivende livredding. Fra luften kan man bare dokumentere. Jeg sitter med en tom notatblokk i fanget, og i fugleperspektiv ser jeg på at mennesker drukner. Jeg har ikke et eneste ord i mitt vokabular som kan beskrive det jeg ser. Hvordan skal jeg klare å formidle dette? 

Etter tre timer på havet er vi på vei tilbake med de atten menneskene mannskapet har klart å redde, men vi har forlatt minst tre hundre mennesker i de kalde bølgene under oss. Jeg kan se kysten av Malta, vi er så nær og likevel så uendelig langt unna. Idet vi flyr over stranden Pretty Bay, begynner jeg å skjelve. Under oss ligger turister på fargerike badelaken og drikker kald øl. En turistbåt loffer dovent rundt øya. Det er ikke til å fatte at dette pågår rett utenfor ferieparadisene våre. Kystvakten som ankom stedet en time etter oss, fant ingen i live. Det finnes ingenting i verden stillere enn området rundt en båt som nettopp har gått ned. Som om havet gjør narr av oss, se hva jeg har skjult. På det dypeste er Middelhavet 5267 meter. De aller fleste som drukner, blir aldri funnet.

Beklager, men vi kan ikke finne din posisjon pga instillingene i nettleseren din. Du må tillate autolokasjon for å kunne benytte denne funksjonaliteten:

Se instruksjoner for din nettlester under:

Internet explorer

Internet options / Privacy / Location / klikk på "Clear sites"

Chrome

Settings / Advanced / Priacy and security / Content settings / Location -> Fjern "kirken.no" fra blokkert-lista

Firefox

Options / søk etter "location" / settings / Fjern "Kirken.no" fra blokkert

Safari

Settings for this website / Location -> "Allow"