«Norske myndigheter har i perioder frem til slutten av 1900-tallet ført en politikk overfor samene, kvenene og norskfinnene som fikk alvorlige negative konsekvenser for deres kultur, språk, identitet og levekår. Denne politikken betegnes ofte som fornorskingspolitikken.» skriver kommisjonen på sine nettsider. Ja, bakgrunnen for kommisjonens arbeid er mørk og dyster, for mange mennesker, både barn og voksne, var målgruppe for assimileringen. I kjølvannet har vi fått høre grusomme fortellinger om ødelagte familier, tvang, vold og overgrep. Sårene er dype og smerten som mange har kjent på kropp og sinn har satt sine spor. I vårt land finnes fortellinger om myndighetenes maktmisbruk, og kirken var en del av det. Allerede i 1997 vedtok Kirkemøtet følgende: «Kirkemøtet erkjenner at myndighetenes fornorskningspolitikk og Den norske kirkes rolle i denne sammenheng har medført overgrep mot det samiske folk.» Vi har hørt sterke beretninger om separasjon, diskriminering, isolasjon, ensomhet og voldelig og seksuelle overgrep. Et mørkt kapittel i Norges historie.
Når en historie skal fortelles, er det mange måter å gjøre det på. Fortellingen vil endre karakter og innhold ettersom hvem som forteller og hvem som fortolker. Hvilken sannhet skal fortelles i denne sammenheng? Tore Johnsen tar til orde for at («Erkjenne fortid – forme framtid» s.16) «det første skrittet i forsoningen innebærer derfor at sannheten blir fortalt (truth-telling). Det er viktig at offerets fortelling blir fortalt og lyttet til, og at også overgriper begynner å snakke sant om hva som har skjedd». Enhver forsoningsprosess starter med å fortelle historien og å lytte til den.
I Trefoldighetskirken har vi ønsket å følge arbeidet til kommisjonen, for å lære av historien og den måten kommisjonen arbeider. Det å lytte til den andres fortelling, gjør noe med oss. Vi har blitt berørt, og gjennom å høre historier har vi fått innblikk i en smertefull livskamp for identitet, kultur og eksistens. Vi ser og erkjenner at vi som en del av majoritetsbefolkningen også bærer ansvar for en kollektiv skyld. Som samfunn og enkeltpersoner deler vi på ansvaret og skylden for det som er begått. Det hører et demokratisk samfunn til.
På et av de åpne digitale møtene til sannhets- og forsoningskommisjonen, stilte en eldre dame spørsmålene; (er det ikke kolon som passer her?): «Hvem er det som skal forsones? Er det jeg som skal forsone meg med meg selv, eller med det som er blitt gjort mot meg og min familie?» Spørsmålet er enkelt, og helt nødvendig å stille. For hvem skal forsones i dette?
Kong Harald bad samene om unnskyldning for fornorskningspolitikken allerede i 1997. Det var et viktig skritt og vi kan være takknemlig for at Kongen, fyller sin gjerning med å samle, bekrefte og anerkjenne. Tore Johnsen skriver at «forsoning kan bare oppstå som en frukt av en lengre prosess preget av sannhet, rettferdighet og gjenopprettelse» (Jordens barn, solens barn, vindens barn s.103). Han viser til hvordan en fra urfolket på Aotearoa, lærte ham at det er fire trinn på forsoningens vei; Erkjennelse, anger, gjenopprettelse og forsoning.
Forsoning er frukten av et grundig arbeid hvor man går inn i fortellingen, lytter og lærer, erkjenner og anerkjenner, for så å finne tiltak som kan bidra til at rettferdigheten gjenopprettes, i denne sammenheng den urett norske myndigheter og majoritetsbefolkning har begått overfor samene.
Gjenopprettelsen kan være strukturell, kulturell, økonomisk eller annet, som et svar på en vilje til gjenopprettet rettferd og likeverd. Dette gjøres på mange nivåer i et samfunn, og myndighetene har en viktig rolle sammen med kirkens bidrag i prosessen. Til syvende og sist handler det om hvordan vi som enkeltmennesker har kunnskap om og anerkjenner samene og den samiske kultur.
Derfor ser vi det som viktig at Den norske kirke, og Trefoldighetskirken som freds- og forsoningskirke, følger kommisjonens arbeid. Vi ønsker å lytte og lære og be til Gud for forsoningsprosessen – og slik være med å ta vårt medansvar for den urett som er begått, så sår kan leges, anerkjennelse og respekt for urfolket kan vokse fram – så vi kan leve sammen i fred og frihet. Vi ber til Gud om visdom til å lytte hans skapervilje og lære av Jesu Kristi sinnelag og ord om hvordan vi kan møte hverandre.
Må Den Hellige Ånd berøre våre hjerter og opplyse våre tanker og vårt sinn, så våre føtter ledes inn på fredens vei og vi av hjertet anerkjenner alle menneskers uendelige verdi - skapt i Guds bilde som hver og en av oss er!
Pål Kristian Balstad
Prest i Trefoldighetskirken