Kjære alle sammen,
At Stortinget for fem år siden satte i gang sannhets- og forsoningskommisjonens arbeid, var en viktig og historisk beslutning.
De siste dagene har jeg lest, lyttet og blitt sterkt berørt av historiene. Den metodiske og systematiske undertrykkelsen, de mange overgrepene, er nesten ikke til å fatte. Men det har skjedd!
Denne gudstjenesten finner sted et steinkast fra der flere av de skjebnesvangre beslutningene ble tatt - i regjeringskontorene og Stortinget - for ikke alt for lenge siden.
Kirken har - som del av statsapparatet - tatt aktivt del i fornorskningspolitikken. Dette er opprørende. Og sant.
Det hviler et stort ansvar på oss som samfunn, som kirke, og hver og en av oss. Vi må ta innover oss smerten og alvoret. Ta inn over oss at kirken har vært medskyldig i andre menneskers lidelse.
Rapporten til Stortinget er på 700 sider. Vi vet at i forsoningsarbeid er fortellingene er viktig. Noen må fortelle om hvordan det er og har vært, og noen må lytte. På vegne av kirken, vil jeg takke dem som har delt sine historier. Og jeg lover å lytte.
Vi skal i dagene, ukene og månedene fremover lytte og lære av kommisjonens rapport. Vi må sette oss inn i forslag. Vi må diskutere hva VI skal gjøre. Dette angår oss alle. Fortellinger om urett må opp i lyset og inn i erkjennelsen. Mangelen på likevekt må identifiseres og snakkes om. Undertrykking og diskriminering og overgrep har pågått lenge. Forsoning må ta tid. Forsoning er ikke en målstrek, et endepunkt. Mangelen på likevekt må identifiseres og snakkes om.
Den nord-irske presten og poeten Padraig O’Tuama sier om forsoningsprosesser, kanskje særlig når det involverer urfolk: We often speak of reconciliation as it has one shape, and that it is absolutely lovely – for people who want things to be absolutely lovely. That isn’t the case. We usually want the prosess of reconciliation to have a shining ending. It usually hasn’t.
Og han legger til: We didn’t steal your land. We didn’t kill your people. We are speaking your language, and our language is dead.
Fortellinger om urett må opp i lyset og inn i erkjennelsen til kirke og storsamfunn. Vi leser rapporten, og vil både forstå og erkjenne historien. Som kirke har vi et ansvar for å finne måter å bidra til forsoning. Urett og fornorskingspolitikk er også kirkens problem. Vi må starte med å erkjenne ansvar og skyld. Vi har en omfattende jobb foran oss.