Etter hvert ble fastelavn en betegnelse for en periode på tre festdager som innledet fasten, nemlig fastelavnssøndag, blåmandag og feitetirsdag. Fastetiden er en påminnelse om Jesu 40 dager i ørkenen.
Fastetiden varer altså i 40 dager fra askeonsdag til og med påskeaften – minus søndagene, som ikke er fastedager. I tillegg regnes førfastesøndagen, Fastelavn, med til fastetiden.
Fastelavn vil alltid falle på en søndag 49 dager (7 uker) før 1. påskedag, det vil si i tidsrommet 1. februar til 7. mars, eller i skuddår fra 2. februar til 7. mars. Fastelavn er avslutningshelgen for karnevalet i flere land.
Fastelavnstradisjoner
Blant tradisjoner som fortsatt lever her i landet finnes fastelavnsris og baking av fastelavnsboller. Festen før fasten avsluttes askeonsdag. Tradisjonelt er fastelavn siste festdag før fastetiden.
Klikk her for oppskrift på fastelavnsboller
Selv om fasten bygger på Bibelen, er det ikke så utbredt å faste i dag. En moderne utgave av fasten kan likevel dukke opp i enkelte miljøer der man i fasten for eksempel tar pause fra TV, internett eller sosiale medier. Faste dreier seg ikke bare om å la være å spise, men om å rette oppmerksomheten mot Gud og våre medmennesker. Mange kjenner til og bruker de lilla pappfastebøssene til Kirkens Nødhjelp, og samler inn penger til mennesker rundt i verden som lever i fattigdom.
Tiden før påske kan brukes til å rette blikket innover i oss selv, utover til våre medmennesker i nød og vårt forhold til Gud. Fastetiden er en tid for øvelse, - skjerpe sansene, lydhørheten, få øye på ditt eget liv, menneskene rundt deg og Gud.
Karneval - lekens dype alvor
Jesus var ikke redd for å bryte sosiale konvensjoner: Menneskesønnen kom; han spiser og drikker, og de sier: 'Se, for en storeter og vindrikker, venn med tollere og syndere!'.
Lek, livsbekreftelse og nytelse, alt dette finnes omtalt i Bibelen. Liv og tro er vevd sammen i en helhet og kan ikke løsrives fra hverandre.
Den kristne tro er en inkarnasjonstro: Troen på Gud som ble menneske, av kjøtt og blod som en liten og forsvarsløs baby, i Jesu liv på jorden. Den kristne tro er også en håpets tro, som bærer oss gjennom smerte og død, til en evighet utenfor vår fatteevne. Dette er nerven i gudstjenestens hellige lek: Hellig stund, i denne handling mottar vi vårt livs forvandling (Norsk salmebok nr. 604, v. 2). Denne håpstroen får liv gjennom ord, toner og alle menneskelige uttrykk.
Karneval
Karneval og utkledning har røtter langt tilbake i historien. Fest og parader med musikk, sang og dans kan (i moderne tid) spores helt tilbake til Italia og Venezia på 1200-tallet. Fremdeles lever karnevalstradisjonen i mange land over hele verden. Kanskje aller mest kjent er karnevalsparaden i Rio de Janeiro i Brasil.
Når venzianerne kledde seg ut på 1200-tallet var det for å bryte opp sosiale normer, og man utfordret både kirkelige og verdslige autoriteter. Ikke en gang kongen fikk unnslippe.
Når vi kler på oss masker og rare klær, løser vi opp vår vanlige forestilling om oss selv og hverandre. Leken gir oss en mulighet til å kjenne på oss selv på en annen og ukjent måte. Når vi nå kler oss ut i masker og kostymer i dag er det mer for å leke og kunne vise andre sider ved oss selv. Noen kler seg ut i andres yrkesuniformer, mens andre kler seg ut som sitt superheltidol. Vi «gjemmer oss» bak masker og sminke og får late som om vi er noen andre den tiden vi har kostymet på.
Ordet karneval betyr kjøtt, farvel. I tidligere tider betydde det at i ukene frem til påske ikke skulle spise kjøtt. Karneval og fastelavnsfeiring var og er som en ladestasjon for den enkelte før inngangen til fastetidens enklere kosthold og liv, hvor blikket først vendes mot Jesu 40 dager i ørkenen og så mot påskehøytiden og oppstandelsen.
I kirkens rom er det plass for hele livet, også sorgen og døden. Når livet trues, er leken et frirom. Når det i Den norske kirke arrangeres karnevalsgudstjenester, er det nettopp for å ta livets alvor og lek inn for Guds ansikt. Og Guds ansikt lyser gjennom enhver maske og forkledning.