Et tilbakeblikk på gamle Halsaa kirke

 

Året er 1726, nærmere bestemt 8. mai på Frederiksberg Slott. 

Frederik IV, signerer skjøte til «Allmuen af Halsaa Sogn paa Halsaa Hoved-kirke» for 560 riksdaler. Skjøte er tinglyst 22 juli 1726, og finnes i Pantebok no.3 for Mandals Sorenskriveri, 1723-1739. «Allmuen i Halsaa Sogn» var innbyggere i det som før 1865 ble kalt Mandals Landdistrikt, og som var områdene øst og vest for Mandal ladested og senere by.

Det innbefattet området vest for Mandalselva med Hilløy, Skogsfjord, Sånum samt øst for elven med Ime, Skjernøy og Tregde. Men hvordan kunne det ha seg at bønder fra Halsaa Sogn på 1700 tallet via kongens «Cammersekreter, os elskelig Peter Ramshardt» på auksjon fikk tilslag på Halsaa Hoved-kirke uti Mandals Prosti?

La oss ta kongen først. Frederik IV tilhørte huset Oldenburg og var konge av Danmark og Norge i perioden1699–1730. Allerede tidlig på 1720 tallet ga han ordre om at kirker og kirkegodser skulle selges på auksjon til høystbydende.

 

Selv om de største slagene under krigen stod i andre land, fikk krigen betydelige følger også på norsk jord. Mest ødeleggende var høye ekstraskatter og enorm utskrivning av militære mannskaper.

Konsekvensene var store. Gårdsbruk ble liggende øde, det var stor mangel på tjenestefolk, og mange ugifte og eldre manglet forsørgere. Selv om få soldater døde i kamp, så døde mange av sykdom, og mange ble skadet.

Krigen med Sverige førte også til en økonomisk krise. Norsk handel med utlandet ble rammet. Det var et hardt tilbakeslag at eksporten av trelast i perioder stoppet opp, noe som førte til at handelsmenn og arbeidere fikk mindre penger i hendene. Spesielt ille var det i begynnelsen av krigen, da svenske kaprere herjet langs kysten av Norge.

 

For å finansiere krigen skrev myndighetene ut store ekstraskatter. Det var både koppskatter, som innebar at alle måtte betale en viss sum (kopp = hode), og diverse luksusskatter. Dette var ikke populært i den vanskelige økonomiske situasjonen folk befant seg i. Enkelte steder førte det til protester mot dem som krevde inn skatt. Disse protestene ble raskt slått ned, og bøndenes ledere ble straffet hardt.

 

I 1720 årene, noen år etter freden, så er statskassen tom. Frederik IV av Danmark og Norge selger nå ut kirker, kirkegods, kloster og landområder over store deler av Norge.

 

Hvordan hadde dette gått til, at Kongen satt med disse eiendommene og enorme verdier? 

Vi må tilbake til 1450, da startet en periode der Norge var i union med Danmark, og som varte helt til 1814. Det var under den unionen at Norge skiftet tro. Det var den katolske kristendommen som dominerte på den tiden, og paven i Roma var Kirkens øverste leder. 

Martin Luther grunnlegger den Evangeliske- Lutherske tro. Siden Danmark var nabo med Tyskland, ble landet tidlig sterkt påvirket av Luthers lære. 

 

Det ble Christian 3. som innførte Luthers lære i Danmark-Norge, Reformasjonen. 

Antagelig ble også Kongene i Europa mest påvirket av at den katolske kirken hadde store rikdommer. Rikdommer som ville bli Kongens om katolisismen ble erstattet med protestantismen.

 

Christian 3. (1503-1559) gjorde to ting som utformet Norge. 

- Han avskaffet Riksrådet, og la Norge under Danmark. 

- For det andre bestemte han at alle borgere i Norge skulle være protestanter og ikke katolikker. Sakte men sikkert endret han kirken, og bit for bit ble Norge en del av Danmark. Norske lover ble allikevel beholdt, og skattene var forholdsvis lave. 

Alt det katolske kirkegullet som hadde pyntet opp kirkene i Norge havnet i København. Krigsgjelden måtte betales.

 

Men la oss gå tilbake til kirkesalget utført at Frederik IV av Danmark og Norge.

 

Den 2. november 1725 mottar «kongens Casserer udi Norge, Jens Kølles, i Contanter 560 riksdaler» fra 16 menn på «egne og allmuens vegne i Halsaa Sogn samt deres arvinger til ugjenkallelig odel, arv og eiendom». I skjøte inngår også underliggende Kirke-gods i Haalse sogn, bla. Frøsland med bygsel 4 huder og 6 engelske.

 

Blant disse 16 menn fra allmuen i Halsaa Sogn var Gunder Guttormsen Berge (1672-1740) fra Østre Berge og Rasmus Olsen Berge (1663-1736) fra Vestre Berge. De andre menn som opptrådde på «Halsaa Sogn» vegne var: Erik Larsen Ormestad, Børu Bendtsen Ormestad, Ole Salvesen Halsaa, Joen Jonsen Halsaa, Rasmus Gulovgsen Høgsaas, Joen Olsen Høgsaas, Casper Jørgensen Sandnes, Sander Sørensen Hjorteland, Aadne Nielsen Haaland, Jacob Aadnesen Trejgde, Halvor Govdsen Schougsfjord, Lars Larsen Skougsfjord, Ole Simensen Saanumb og Aslak Christensen Frøsland.

 

I Holum kjøpte lensmannen sammen med 11 bønder Kirken for 800 riksdaler.

Øyslebø kirke gikk for 733 riksdaler, Laudal kirke gikk for 196 riksdaler. Kjøpesummen for Harkmark kirke ble 554 riksdaler.

I hele Agder ble 67 av 68 landskirkene solgt.

 

Før reformasjonen i 1536 var Kirken den største eier av jordegods i Norge. Etter reformasjonen satt Kongen som største eiendomsbesitter med ca. 50 %, 15-20 % tilhørte bøndene. Resten var adel og Kirkegods.

 

Riksantikvaren laget i 2016 en kildegjennomgang over middelalderske kirkesteder i Mandal Kommune. 

Her kan vi lese at eldste omtale av en kirke på Halsaa, gnr. 52, er i 1460 (Halsau Kirkiosokn, DN III:848), men prestesognet nevnes allerede i 1358 (Hasaugha sokn, DN XV:21). 

 

Halsaa, Imen og Jaabæk var i middelalderen fullgårder. I 1483 ble Imen og Jaabæk skilt ut fra Halsaa ved at Fru Elin Eilivsdatter til Asdal gav Halsaa til Værne Kloster.  Halse ble dermed klostergods under Værne Kloster på Rygge, Østfold. Johannitterordenen drev Værne Kloster som hospital frem til 1532. Da ble den nedlagt, og gården fortsatte som Krongods frem til 1675 da den ble bondegods.

 

Rundt 1620 var Halsaa Hovedkirke, og hadde annekser på Holum, Øyslebø, Laudal og Harkmark.

Samme år så var Fodnebø i Holum sogn prestegård for Mandal prestegjeld. 

Trolig har dette sin forklaring i at Halsaa var adelig setegård i seinmiddelalderen.

 

Halsaa Kirke var bygd i stein med takkonstruksjon av tre. Utover det er det lite kjent mht. utseende eller nærmere datering. Vi vet at den var svært gammel, antagelig fra rundt 1100-1200 tallet. Et laksekart fra 1749 og1766 har en avbildning av kirken, og utfra det kan det se ut at den da var rektangulær.

 

I 1758 var kirken «brøstfeldig» med en rekke farlige sprekker i murverket, og få år senere ble en stor del av «østveggen «revet og gjenoppmurt. I 1809 ble den betegnet som «meget for liten og som uten tvil den mørkeste og styggeste» i strekningen mellom Stavanger og Risør. 

 

Som vi ser, så var Halsaa allmuen som eiere på 1700 tallet ikke så veldig opptatt av vedlikehold de heller.

 

Halsaa Kirke lå frem til 1810 på det som ble kalt Torvet. Det var tidligere byens sentrum. Torvet befant seg i bakkehellet ca. 120 meter opp/nord for nåværende vestre brohode, og den gamle hovedveien går rett ved den. Rett ved det gamle kirkestedet på Halsaa het det Kirkeåsen og Kirkeveien. Åsen rett vest for der kirken lå het tidligere Kirkebakken, nå Kronheia.

 

 

 

Så er vi kommet frem til 1810. Natten mellom 14.og 15. juli 1810 brenner det i Daleveien (senere Nordgata). Huset til skipper Nils Thisland står i brann. 

Brannen ble oppdaget ved midnatt, og sent på ettermiddagen søndag den 15. er det et trist syn som møter Prost Janus Claudius Schelven og Kapellan Jens Læssøe Fabricius

 

Halsaa Kirke er brent ned, sammen med 73 våningshus. Totalt ble 104 familier husløse. Pakkhuser og sjøbuer ved elva brant også ned. Nødlageret med korn, totalt 730 tønner korn gikk opp i røyk. Hele den øvre bydel ble lagt i aske. De store handelshus lå i den bydelen som ikke brant, men byens økonomi ble hardt rammet da forsikring ikke var vanlig på den tiden.

 

Det ble avholdt takst på Halsaa Kirke pålydende 3000 Riksdaler. Hele forsikringssummen tilfalt eierne, bøndene i Halsaa Sogn.

 

Bydelen måtte bygges opp igjen, og en ny kirke med gravplass måtte komme på plass. Siden ingen bygning kunne oppføres på den gamle kirketomten og kirkegården før 20 år var gått, måtte en finne et nytt sted for den nye kirken.

Allerede 1.August 1810 trådde en del betrodde menn sammen i Leirkjær Tingstue for å danne en kommisjon for å håndtere problemene som nå stod i kø. Kommisjonen bestod av: Fogd Hans Echorn, Sorenskriver Fredrik Hansen Rested, Pastor Jens Læssøe Fabricius, Kjøpmann Hans Bohsen, Kjøpmann Gjert Gjertsen og Kjøpmann Mathias Christian Knutzen. Denne kommisjonen fikk flere mandater. Den skulle bl.a. undersøke om det fantes plass til å oppføre en ny kirke, og om det var mulighet for å anlegge kirkegård utenfor tettbebyggelsen.

Kommisjonen tok kontakt med Halsaa bøndene og deres kirkeforstandere, som på den tiden var: Aanen Johnsen Nodeland, Ole Bjørnsen Høksaas, Gunder Guttormsen Berge, Simon Erichsen Storager, Erik Haagensen Jaabæk, Ole Olsen Vestre Skogsfjord, Tobias Gundersen Haaland, Torbjørn Ommundson Kige, Rasmus Aanensen Dyrstad, Ole Nilsen Rølland d.y og Tobias Rosseland.

En vil tro Halse bøndene ble orientert av Kjøpmann Mathias C. Knutzen, som var formannen i Kommisjonen, om de planene som forelå for den nye kirken. Grunn til kirke og kirkegård skulle kjøpes av Halshaug gårds eier, Gjert Gjertsen. Kirken skulle bygges av hoggen stein og med plass til 5000 sitteplasser. Den skulle være korsformet med en stor kuppel over kirkeskipet.

Selv om det var uenighet innad i Kommisjonen over disse planer, så var det vel nok til at Halsaa bøndene fikk bakoversveis. Kirkeeierne kunne ikke følge storkjøpmennene i Mandal, som selv i 1810 levde på restene av de gode tider og så for seg en stor monumental og representativ kirke. Halsaa bøndene stod på sitt: En kirke som dekket dagens behov fikk klare seg.

I et møte 3.august 1810 som Kommisjonen holdt med innbyggere fra Mandal, Malmø og Kleven, ble forslaget fra Halse bøndene lagt frem: Mandal, Malmø og Kleven innbyggere skulle motta all den brente kirkens kapital og tilhørende eiendommer mot at de oppførte den nye kirken uten utgifter for Halsaa Sogn allmue. Videre, at Halsaa allmuen skulle få «rummelige stolestæder». Dessuten skulle Halse Allmuen ha fri jord på kirkegården og klokkeringing ved begravelse, samt fri brød og vin ved altergang. Avtalen med Halsaa bøndene ble godtatt, og den 3. mai 1811 ble avtalen godkjent ved et kongelig reskript.

Men Halse bøndene slapp ikke unna med en årlig tiende til kirken, og et engangs beløp på 5 spesidaler pr. hud skyld. Disse pengene skulle Halse bøndene selv drive inn, og det utgjorde totalt 800 spesidaler. En spesiell avtale ble gjort ved plassering av stolene: Fordelingen skulle skje ved hjelp av loddtrekking. Anna Skjævesland Ihme kunne fortelle til sitt barnebarn Anne Rachel: "Da kirken ble bygd i 1820, var det så dårlig med økonomien at hver gård i Halse Sogn ble utlignet etter skylddeling. Østerland Fiskerier var fastsatt til 12 mark i skyld. Det var den største parten som ble gitt, og av den grunn ble de som hadde part i Østerland Fiskerier tildelt de øverste benkene i kirken på Halsesiden.
Ime gård hadde fjerde benk ovenfra. Bønder gikk ikke med hatt, så legg merke til neste gang at Halse siden ikke har knagg på benkeryggen".

Borgerne valgte Kjøpmann Mathias Knutzen og Overtollbetjent Hejde som byggeledere. Mathias Knutzen er velkjent i Mandal. En av byens store kjøpmenn, medeier i det gamle Nedeneshuset og kjent som en drømmer. Da han avgikk ved døden i 1823, var hans bo falitt og det gamle handelshus borte.

Som Kirkeverger ble valgt Kjøpmennene Tønnes Wattne og Hans Bohsen. En kan takke disse to nøkterne herrer for at Knutzen’s planer ble skrinlagt. Men et lite bygg ble det ikke, for Mandal Kirke er fremdeles den største trekirken i landet med sitteplass til ca. 1500 mennesker. Tønnes Olsen Watne (1749-1821).
Tønnes Olsen Watne fikk stoppet Kjøpmann Mathias Knutzen’s storslagne planer om en korskirke med plass til 5000 mennesker. Men rett skal være rett, en kan antagelig takke Mathias Knutzen og gi han æren for den praktfulle kirke vi har i dag.

En som har skrevet detaljert om oppførelsen av Mandal Kirke er prest Godvin Ousland. Da Mandal Kirke feiret 150 år, skrev han et hefte i 1971: "Tempelbygging i Nødsårene".

Fra den kan vi bla. hente:
I 1811 blir det ikke gjort noe. Man ventet på bedre tider. Tingstuen på Sanden ble brukt som midlertidig kirke.
I 1812 legges et Regnskap frem. Dårlig nyheter: Kapitalen allerede brukt opp.
I 1815 bestemmer Regjeringen at arbeidet må ta til straks, og at den må fullføres innen utgangen av 1816.
3.juni 1815 sender Byggekomiteen en søknad til Kongen om å utsette byggingen.
Av de forrige midler er "aldeles intet i Behold". Alt brukt opp til forberedende arbeid.

Samme år ber Byggekomiteen om et møte med Halsaa Sokn for å få de til å delta i kirkebyggingen. Det ble blankt nei fra bøndene. Halsaa Sogn henviste til overenskomst som var inngått i 1810, og som bestemte at Mandal, Malmø og Kleven skulle bygge kirken.

Byggekomiteen må søke Staten om et byggelån. Da man "ikke har det ringeste" til å begynne med, "tør man ikke søke om mindre enn 50 000 Riksdaler".
Låne forespørselen til Regjering ble blankt avslått. Samme låne forespørsel til Stortinget ble også avslått.

Kirkebyggingen blir utsatt et par år. Departementet begynte selv å arbeide med saken. Arkitekt Løser blir kontaktet, og i 1817 var planene klare. Den kgl. resolusjon om bygging ble gitt 5. sept.1817.

Resolusjonen var klar på at lån ikke kunne gis: "Det overlades til Indvaanerne i Mandal, Malmø og Kleven at selv at oppføre Mandals Hoved Sogns Kirke, imot at de beholde det af de benifisered Skove udviste Tømmer til frie Raadighet". Dvs. at en fikk eiketømmer gratis fra Statens skoger i Holum, Øyslebø, Bjelland og Valand i Konsmo.

Vilkårene var at arbeidet skulle begynne straks, fundamentmuren være ferdig innen årets utgang og Kirkebygget med inventar innen utgangen av 1818, slik at "Gudstienesten fra Begyndelsen av Aaret 1819 med Anstændighet kan holdes i den".

Bygningskommisjonen med Mathias Knudzen og byggeleder Ingeniørkaptein Sibbern fra Kristiansand satte i gang. Arbeidet med fundamentmuren tok til senhøstes 1817, og steinene fra den gamle Halsaa Kirke ble brukt.

Vinteren 1817-1818 ble det gjort fortgang med å skaffe materialer og legge alt til rette for å komme i gang med bygningsarbeid våren 1818.

Men de økonomiske problemene stod i kø. Kommisjonen måtte flere ganger ut på låne marked når lønninger og anskaffelse skulle betales. Det var ikke småtterier som måttes skaffes. I 1818 ble det bl.a kjøpt inn: 14 280 stk.4 toms spiker, 209 000 murstein, 15 000 takstein, 200 mønestein og 1104 tønner med kalk.

I November 1817 kunne Jacob A. Knutzen, sønn av Mathias Knutzen, sammen med Kjøpmann Thomas Salvesen som kontrollør meddele at muren var ferdig.

Våren 1818 kom bygningsarbeidet i gang for full kraft. 30 tømmermenn, 30 håndlangere, 5 murere og 11 snekker var i sving.

Kirkekassen var til stadighet tom. Selv små regninger maktet en ikke å utbetale på grunn av: " den herskende overordentlige Pengemangel"

Man var i ferd med å planlegge ekstra Kirkeskatt, Likning no.6.

Misnøyen hos borgerne var nå på et bristepunkt. Den 1.april 1819 mottok Kommisjonen et brev fra innvånere i Mandal, Malmø og Kleven, hvor "største Deelen af Arbeiderklassen og ikke et ubetydeligt Antall av Handlende og Søefarende" var blant de som hadde undertegnet.

I brevet erklærer de: " At de aldeles ikke saa sig istand til at utrede flere Ligninger til Kirken saalenge Mangel paa Penge og Fortieneste samt det Nødvendige til Livets Ophold existerer."

Kommisjonen svarte:" Commissionen er fuldkommen overbevist om hvor haard denne Fremgangsmaade er ". De kunne lite gjøre, Kirken måtte bygges.
De gjør allmuen oppmerksom at ny lånesøknad er sendt Norges Bank.

Den 17.mai 1819 var en ulykkens dag for Kirkebyggerne. Det var umulig å betale innkomne regninger, og de mottok avslag fra Norges Bank om lån.
Avslaget var begrunnet med at den foreslåtte pant, Kirken, ikke ville kunne realiseres.

Kommisjonen visste ingen annen råd enn å sette i live ekstra Ligning no.9, og innkassere den øyeblikkelig.

Jacob A. Knutzen hadde formidlet et tilbud på kirkeklokke fra Grosserer Peder Mørch i Christiansand. Kommisjonen finner prisen, 500 Sp.dlr., noe høy. Likevel fant man ut å gå til innkjøp, etter å ha oppnådd avtale om at handelen ikke kunne skje kontant, da stedets innvånere var hardt medtatt "under saa ublide Conjuncturer". Enigheten med Grosserer Peder Mørch gikk ut på kontant betaling innen utgangen av juli neste år.

Godvin Ousland fortsetter med Mandal Kirkes fantastiske historie i detalj.

Selv om kirken kun er halvferdig, så blir Kirken vigslet av "Hans Høiærverdighed Hr. Biskop Sørensen til Christiansand" den 1.juli 1821.

Som seg hør og bør ved kirkevielse, så gikk det prosesjon med de geistlige, menigheten og bygningskommisjonen fra sokneprestens bolig frem til kirken. I front gikk Kaptein Tobiasen med sitt 11 manns korps fra Christiansand.

Referatet fra innvielsen er ganske kort. Uttrykket "en betydelig folkemengde" tyder på at kirken ikke var fullsatt. Kollekten den dagen ble på bare 23 sp.dlr.
Korpset fra Christiansand skulle ha 79 sp.dlr. Det endte opp med at Kommisjonens medlemmer den dagen måtte dekke underskuddet. Å bli medlem av Kommisjonen var helt sikkert ikke noe å trakte etter i de dager.

Det var antagelig en behersket stemming under innvielsen. Konkurser og gjeldsfengsling blant Mandals innbyggere var nok ett større samtale emne.

Bygningskommisjonens protokoll slutter 24. april 1830. Det skulle gå enda 7-8 år før kirken ble ferdig og stod slik den ser ut i dag, og hele 13 ekstra skattelikninger ble utskrevet og innkrevd fra borgerne i Mandal, Malmø og Kleven. Mandal Kirke (Godvin Ousland- Tempelbygging i Nødsårene-Mandal Kirke 150 år)

Overenskomst mellom Halsaa sogn og borgerne i Mandal

Hvordan gikk det så med vennskapet mellom Halse Allmuen og Byborgene fra Mandal i denne vanskelige perioden.

Ousland skriver også om dette: Konvensjonen mellom Halsaa Sogns bønder og Byborgene ble tatt frem igjen i 1819. Konjunkturene var på sitt laveste og borgerne var utarmet pga. de ekstra skattene som gikk til Kirkebygging. Halsaa bøndene ble innkalt til møte for å undersøke om de kunne bidra til innhegning av Kirkegården, "siden Halsaa var befridd for all vedlikehold av Kirken i fremtiden ved den saa særdeles fordelaktig Convention".

En må anta at Halsaa bøndene nå innså at den "Convention» som ble inngått i 1810 holdt nå på å knekke Byborgene.

Halsaa Allmuen om var tilstede i 1819 var villig til å gå med på det, men påpekte at innhengningen måtte oppføres av " stein som det verdigste". Det ble holdt et møte etter gudstjenesten 10.juni 1822 i den halvferdige Mandal Kirke. Med 69 mot 20 stemmer ble de bestemt å sette bidraget fra Halsaa Sogn til 2 sp.dlr pr. hud skyld. Bidrag var en gang for alle. Det skulle være anledning til å betale ved arbeid, fremkjørt stein eller kjøring med hest.

Gråsteinen til kirkemuren ble tatt fra Halsefidjen og terrenget opp til Grøngjelet, samt vest for husene på Halsaa.

Når en leser Godvin Gordon Ousland beretning om hvordan Mandal Kirke ble reist, om det store økonomiske løftet fra Borgene og Halsaa Sogn i de vanskelige konjunktur årene, så er det med undring en følger med debatten av renoveringen av Mandal Kirke i disse dager. En kan med rette si at Mandal Kirke fikk en trang fødsel og at alderdommen ser jammen ikke lysere ut.

Måtte en lykkes til slutt med det omfattende renoveringsarbeid som er satt i gang, og at by og land igjen kan møtes til Gudstjeneste i festantrekk samt at knagger til bunadshattene er på plass på Halsaa siden.

(Artikkelen er skrevet av Hans Ihme og Ole Guttorm Ihme, og er publisert etter tillatelse).