Av: Willy Østberg
Foto: Kåre Fintland
Allerede lenge før Oppegård ble egen kommune var det et stort savn for den økende befolkningen rundt Kullebunden stasjonsområde at der ikke var noen kirke på stedet. Det var tungvint å delta i de kirkelige handlinger enten det dreide seg om dåp, konfirmasjon, giftemål, begravelser, eller gudstjenester, særlig på vinterstid. Etter at jernbanen kom i 1879 og spesielt etter at Kullebund fikk eget stoppested i 1895 og egen stasjon i 1912 var det mange fra Kolbotn og Oppegård som isteden tok toget til Kristiania og benyttet Vår Frelsers kirke, som den het den gangen. Folketallet i Oppegård økte sterkt etter at den var blitt egen kommune i 1915. I 1914 var folketallet 1668 innbyggere, i 1920 var folketallet økt til 4043, mens det i 1930 var blitt 5048 innbyggere i den nye kommunen.
Egen innsamlingskomité
Den 28. april 1918 ble det etter initiativ fra Kullebunden Vel, med formann kontorsjef Harald Berg i spissen, holdt et stort folkemøte i kirkesaken. Etter vedtak fra dette folkemøtet ble representanter fra de fremmøtte foreninger anmodet om å ta ansvar for og koordinere det fremtidige innsamlingsarbeidet. De ulike foreningene som var representert på dette folkemøte var:
- Kullebunden Vel
- Kullebundbråten Nybyggerlag
- Ormerud Nybyggerforening
- Kullebund Kvinneforening
- Kullebund Misjonsforening
- Kullebund Sanitetsforening
- Avholdslosjen Banebryteren.
Disse valgte en felleskomité bestående av kjøpmann G. Berggaarden, meteorolog N. Russeltvedt, kontorsjef Harald Berg, forfatter Oskar Braaten, fullmektig Oscar Christensen og fru Holmboe til å arbeide videre med saken.
Gavene strømmer inn
Denne valgte innsamlingskomité satte i gang et omfattende arbeid. Noe av det første de oppnådde var å bringe tomtespørsmålet formelt i orden ved mottakelse av gårdbruker Trygve Hansen på Kullebund gård, et gavebrev på 10 mål tomt datert 1/6 -1918.
Kommunen kjøpte senere tomt til gravplass på Li gårds grunn av firmaet M & H Ingier. Kjøpesummen på kr. 21000,- ble ved en skrivelse av 11/12-1920 skjenket til kirke på den av Trygve Hansen skjenkede tomt. Denne gave ble offisielt mottatt av kommunen den 28/12-1921. Dessuten har firmaet M & H Ingier også gitt tillatelse til å gratis ta ut den stein som trengtes til oppføring av kirken. Disse tre gavene, tomten, kjøpesummen for gravplassen på Li gård og gratis stein til byggematerialer for kirken var det som i vesentlig grad bidro til løsning av kirkesaken. Men det manglet fremdeles vesentlige midler, og kommunen nedsatte den 25. april 1922 en kommunal komité med det mandat å arbeide for å skaffe tilveie et fond for bygging av kirke på den av Trygve Hansen skjenkede tomt. Som komité valgtes vaktmester Chr. Andersen, lærer Ivar Vartdal, gårdbruker Trygve Hansen, Fru Antonette Lorange og kjøpmann Arnstein Hokholt. Formann ble lærer Vartdal. I årenes løp undergikk denne komité flere forandringer, og ved sakens endelige løsning bestod den av kjøpmann Hokholt, vognmester Olaf T. Jahren og kaptein Syver Chr. Ultvedt. Etter opprettelsen av den kommunale komiteen gikk den private inn, og initiativet gikk helt over til den kommunale komité.
Kapitalen økte jevnt hvert år, og i 1926 var den på 40 000 kroner.
Avisdebatt
I 1926 da hjelpeprest Wisløff kom til bygden hadde man samlet inn 40 000 kroner. Det begynte nå å hevde seg røster om å begynne byggingen straks og nøye seg med en liten trekirke. De mente det var stormannsgalskap å bygge en så stor steinkirke. Det var særlig pensjonert sogneprest Johan Løken som tok til orde for denne enklere løsning. Han skrev i lokalavisen: ”- Reduser kravene, bygg en mindre trekirke ! Bygg snarest ! Når vi tenker på de store skarer av kjekk ungdom som vi møter her på alle veier og som kanskje aldri i sitt unge liv skal få komme inn i lyskretsen av gudstjenestens velsignelse og høytid her på sitt hjemsted, da blir vårt hjerte tungt.” Han fikk støtte av flere bl.a. stasjonsmester O. Harstad som skrev: ”La oss ikke vente på det umulige.”
En som kastet seg energisk inn i debatten var arkitekt Fritz Holland. ”- Hertil kommer at den høytliggende, enestående vakre tomten betinger et arkitektonisk byggverk hvor man ikke kan slå av på de estetiske krav. På et så dominerende, iøynefallende sted passer ikke et godtkjøpsverk. Her kan bare oppføres et kunstnerisk fullgodt verk. Kirken er ikke noe døgnforetagende. Vi bygger for fremtiden. Gjør ikke noe overilet. Tenk på våre etterkommere” skrev han i lokalavisen. Noen var også imot kirke overhodet og tok til orde for å heller bygge et sykehus.
Kirke av stein
Etter at tilbudet fra fru Johanne Ingier om å få ta ut stein gratis på en fjelltomt oppe i Sønstrudveien vedtok komiteen at kirken skulle bygges i stein. Prisen ble anslått til ca 100 000 kroner. Arkitekt Olav Olson, fra Strømmen, fikk i oppdrag å utarbeide de foreløpige planer på denne basis, nærmest til bruk i den videre pengeinnsamling. Arkitekt Olson stod bak tegningen av både Ljan kirke og Strømmen kirke som er noenlunde like Kolbotn kirke og som kan regnes som Kolbotns søsterkirker. I 1927 besluttet herredsstyret etter komiteens forslag å oppta et innenbygds lån på opptil 50 000 kroner. Lånet skulle være rentefritt, men kommunen skulle tilbakebetale kapitalen i løpet av 15 år. Blant befolkningen på Kolbotn ble det tegnet 15 000 kroner i dette lånet, og herredsstyret besluttet senere å begrense sitt ansvar til dette beløp.
Den politiske debatt
Som forventet gikk det politikk i saken, ikke først og fremst partipolitikk, men distriktspolitikk. Da saken om kommunen skulle oppta et rentefritt lån fra befolkningen ble det sagt at saken måtte løses som en lokal sak uten utgifter for kommunen, uten at folk fra Greverud, gjennom sine skattepenger, skal være med å betale denne kirken på Kolbotn. Det var dramatisk i herredsstyret i 1930 da de behandlet et forslag om å utsette hele saken. Forslaget falt med minst mulig margin med 11 mot 13 stemmer. Spørsmålet om kommunen skulle oppta et rentefritt lån fra publikum på kr. 15 000,- ble godkjent med 12 mot 12 stemmer hvor ordførerens dobbeltstemme ble utslagsgivende.
Byggingen starter
Herredsstyret nedsatte den 30 juni 1930 følgende byggekomité: Kontorsjef Johan Hauge, kaptein Hjalmar Lie, ordfører Kristian Horgen, avdeligsjef L.M. Ask og kaptein Ultvedt.
Arkitekt Olav Olson ble deretter engasjert som kirkens arkitekt og fikk i oppdrag å utarbeide de endelige planer. Deretter ble det innhentet anbud på oppførelsen i tre alternativer, et i gråstein, et i teglstein og et i tre. Byggekomiteens innstilling til formannskapet i saken gikk enstemmig ut på oppførelse av kirken i gråstein etter byggmester Axel Bjørnstads anbud på kr. 65.300,- uten inventar og klokker. Denne innstillingen ble enstemmig bifalt av formannskapet, og i herredsstyrets møte den 23 februar 1931 ble det mot 1 stemme besluttet å oppføre kirken på Kolbotn i overensstemmelse med byggekomiteens innstilling.
Innvielsen
Følgende er skrevet inn i kallsboken: ”- År 1932 den 28. august ble Kolbotn kirke innviet av biskop i Oslo bispedømme Johan Lunde. Prosesjonen hvori deltok følgende prester: Kst. Prost Knardahl, Kråkstad, sogneprestene Christensen, Vestby, Møller-Nielsen, Spydeberg, Ligangen, Aas, Schübeler, Drøbak, Thra, Skiptvedt og prestegjeldets prester: kst. Sogneprest Wisløff og pastor Holm, samt menighetsråd, formannskap, byggekomité, arkitekt og byggmester, gikk ut fra pastor Wisløffs hjem. Prestene bar de hellige kar og bøkene til alteret. Etter inngangsbønn lest av sogneprest Thrap, intimerte prost Knardahl, og etter altertjeneste forrettet av Biskopen talte denne over 1. Pet. 1, 22-25, og innviet den nye kirke. Utgangsbønnen lestes av pastor Holm.
Etter gudstjenesten samlets en del innbudte, 110 i alt, til lunsj på Kullebund hovedgård. Her overleverte byggekomiteens formann, kaptein Syver Chr. Ultvedt, kirken til ordføreren, hr. G.E. Svendsen, som mottok den på kommunens vegne og overleverte den videre til Menighetsrådet ved dets formann, kst. Sogneprest Wisløff. Denne tok så imot på Menighetens vegne.
Om ettermiddagen var det aftengudstjeneste i den nyinnviede kirke under ledelse av sognepresten. Denne talte først over ordet: Se, jeg står for døren og banker. Det var dessuten av prosten, sogneprest Schübeler, byråsjef N. Krosby, kontorist Ellefsrud og til slutt av biskopen. Sognepresten avsluttet gudstjenesten med kollekten og velsignelsen fra alteret.”
Spørsmål om eget kirkesogn
I 1924 reiste sognepresten for Nesodden sogn med Oppegård annex sogn, Niels Alstrup Dahl, spørsmålet om å dele prestegjeldet slik at Oppegård skulle bli et eget prestegjeld med egen sogneprest. Dette ble avvist av kirkedepartementet, men resultatet ble isteden at det fra 1926 ble ansatt en hjelpeprest for sognepresten med bopel på Kolbotn og med virkefelt i Oppegård.
Kilder:
Kirke og menighet i Oppegård, av Hans Christen Mamen
Oppegård kommunes historie, av Eivind Barca
Byggekomiteen beretning, av Syver Chr. Ultvedt.
Protokoll med avisutklipp fra ØB, og referater fra herredsstyremøter, av Syver Chr. Ultvedt.
Oppegård Menighetsblad, jubileumsnummer nr. 9 1957.