De forskjellige punktene i gravferden tilpasses gudstjenestens karakter. Dette gjelder f.eks. utsmykking, symboler og kransepålegging.
Den liturgiske fargen ved gravferd er fiolett, men det er vanlig å bruke mye hvitt, bl.a. til blomster og kiste. Her kan man også velge andre farger.
Gangen i seremonien
Gravferda starter med preludium (inngangsmusikk), salme, noen innledende ord og en bønn. Etter det framfører presten eller en representant for de pårørende minneord. I begge tilfelle vil det være naturlig å kombinere informasjonen om den avdøde med fortellinger om hva den avdøde har hatt å si for de som stod han/henne nær. Etter minneord er det også åpent for andre korte hilsninger, kransepålegging, opplesing og lystenning.
Etter minneord er det gjerne en salme eller et musikkinnslag før presten eller den som står for gravferden leser fra Bibelen og holder en kort tale ut fra skriftordet. Det blir så bedt en bønn før alle ber Herrens bønn sammen.
Før postludiet (utgangsmusikken) kan det være et musikkinnslag eller en salme. Ved gravferder og ved sørgehøytider andre steder enn i krematoriet, blir kista båret ut under postludiet. Det er vanleg at representanter for den nærmeste familien eller venner av avdøde er med og bærer kista.
Ved kistegravferd er det også skriftlesing ved grava før presten ber en bønn og kista blir senket. Så følger jordpåkastingen. Deretter leser presten et ord fra Bibelen før han eller hun leser velsignelsen og alle synger en salme. Ved bisettelse for kremasjon kan jordpåkastinga skje i kirka/kapellet. I krematoriet har en nedsenking etter siste salmen, deretter følger jordpåkasting, skriftord, velsigning og salme.