Øyer kirke
Øyer kirke ligger i Øyer sokn i Sør-Gudbrandsdal prosti. Den er bygget i tre og ble oppført i 1725.
Øyer kirke ble innviet av sogneprest i Øyer, Christian Wolfgang Monrath, 2. juli 1725 og fikk navnet "Den Hellige Treenighets Tempel". Den gamle kirken på Orrestad, en treskipet stavkirke, hadde brent ned etter et lynnedslag tre år tidligere.
Vi vet ikke hvem som bestemte kirkens form og arkitektur, men korskirkeformen var nok vanlig på denne tiden. Til finansiering av den nye kirken fikk Øyer hjelp fra hele landet. På kongelig befaling betalte alle landets hovedkirker 2 riksdaler hver, mens anneks-kirkene betalte 1 riksdaler. Dette var en vanlig måte å finansiere kirker på, og Øyer menighet bidro flere ganger til kirkereising i andre deler av landet gjennom samme ordning.
Johannes Arnesen, som var klokker i Øyer 1845-1890, hadde navnet på 6 mann som deltok i byggingen av kirken. Disse var Bjørn Bjørnson Olstad, Torgjer Kristenson Lågårud, Johannes Nordigard Lånke og bror hans som vi ikke kjenner fornavnet til, Bård Systuggun Bjørge og Bjørn Kampen.
Til Bjørn Olstads deltakelse i byggingen knytter det seg et sagn: En kveld etter kirkebrannen banket det på prestegardens dør. Det var tømmermann og treskjærer Bjørn Olstad som kom for å skrifte for sogneprest Chr. Wolfgang Monrath. Bjørn hadde blitt overfalt av en røver ved Steinhytta inne i Øyer-fjellet. I selvforsvar hadde han kommet til å drepe mannen. Hos sognepresten fikk han tilgivelse for sin synd, men som bot skulle han uten vederlag være med på laftingen av den nye kirken. Bjørn Olstad skal, etter folketradisjonen, også være mester for treskurden inne i kirken.
Da kirken ble innviet i 1725 hadde den hverken bordkledning eller tårn. Tårn og spir ble reist en gang mellom 1748 og 1775. Kirken hadde antakeligvis skifertak, og var tjærebredd. Siden har den flere ganger vært malt rødbrun. Det er mulig at den nåværende hvite fargen først kom i forbindelse med et større restaureringsarbeid i 1875.
Samtidig med at kirken ble bygget ble det satt opp to brurhus. Ett sto ved inngangen til kirkegården fra kirkevangen øst for kirken, og ett ved inngangen fra vest. Klokkene hang i en stupul øst på kirkevangen helt fram til 1866, før de ble flyttet opp i tårnet. Da ble både klokkestupulen og brurhusene fjernet og solgt.
Fram til 1907 sto det fire-fem gamle staller på kirkevangen. Stallene var i tømmer, tekket med skifer og plassert på tvers av kirkevangen. I 1907 ble disse revet og erstattet av to nye staller. Samtidig ble den gamle steinmuren mellom kirkegården og vangen revet, for å gi plass til en utvidelse av kirkegården.
På kirkevangen står det to bautasteiner. Den eldste av disse ble reist i 1914 og er til minne om øyværinger som "låg ute å verja lanne" i 1807-1814. Den andre ble reist i 1959 til minne om bygdefolk som deltok i krigen 1940-1945.
Kilde: Historieskrift om Øyer kirke, Øyer menighetsråd 1983
Du kan også se flere bilder av kirka på www.kirkesok.no
Tretten kirke
Tretten kirke ble innviet 12. september 1728 og fikk navnet "Vår Frelsers Kirke". Den erstattet en tømret langkirke fra 1580-årene som var blitt for liten. Denne kirken lå lenger oppe i dalsiden, ved gården Prestgården.
Den nye kirken ble bygget på gården Mos grunn. På begynnelsen av 1700-tallet ble det anlagt ny hovedveg gjennom dalen og bygda. I motsetning til den gamle tjodvegen gikk nye vegen nede i dalbunnen og førte til at sentrum forflyttet seg nedover lien. Den nye kirkens plassering reflekterte dette.
På en stein i kirkens grunnmur står følgende inskripsjon: "Det er Betel i Den Herres Jesu Nafn Jens Skanke 1727 d 27 May". Jens Skanke var personlig kapellan for Christian W. Monrath i en periode og gift med dennes datter.
Da kirken ble tatt i bruk i 1728 var den hverken bordkledt eller malt. Bordkledningen kom i 1747. I 1774 ble kirken tjærebredd. Malt ble den først i 1807 - antakeligvis i rødt. Den hvite fargen kom først i 1875. Kirken hadde opprinnelig heller ikke tårn, bare en tårnfot til klokkene. Selve tårnet ble reist omkring 1807 i forbindelse med annet arbeid på kirken.
Tårnet har bydd på stadige problemer helt siden det ble reist i 1807. I 2000 ble det konstatert så store skader i bærekonstruksjonen til tårnet at det ble tatt ned og plassert på bakken ved siden av kirken. Det arbeides med å finne kapital til å restaurere kirken og få tårnet på plass igjen.
Av kirkeregnskapene framgår det at taket ble tekt med skifer i 1775. Man vet ikke hva slags tak kirken hadde før dette. Skifertaket ble fornyet i 1880. Fram til 1874 var begge svalgangene åpne. Hovedsvala i vest hadde inngang fra syd inntil 1928.
Kilde: Vår Frelsers Kirke på Tretten, Tretten menighetsråd 1978
Les mer om Tretten kirke på www.kirkesok.no
De eldste kirkene i Øyer
De eldste opplysningene om innføringen av kristendommen i Gudbrandsdalen finner vi i Olav den Helliges saga, slik Snorre Sturlason forteller den. I året 1021 dro helgenkongen nedover dalen, holdt ting med bøndene og truet eller lokket dem til å la seg kristne. Han ødela alle hovene og satte igjen prester etter seg forteller sagaen. Øyer er ikke nevnt spesielt i denne beretningen, men Olav den Hellige kan godt ha stoppet her for det.
Bautasteinen på Skåe
Vi vet at det i middelalderen var to kirker i Øyer sogn, på Skåe og på Orrestad. Mye taler for at kirken på Skåe var den eldste. Der var bygdesenteret den gang, der lå hovet og der gikk tjodvegen (pilgrimsvegen til Nidaros) forbi. Kirken på Skåe er nevnt to ganger i middelalderen, i 1333 og i 1335. Det er funnet menneskebein på Skåe og deler av en meget sjelden gravstein. Rester av denne er å finne i kirkeavdelingen på Maihaugen. Men noe virkelig bevis for at Skåekirken var eldst har vi ikke.
Det er grunn til å tro at kirken på Skåe forfalt etter svartedauen i 1349-50, akkurat som mange andre kirker på denne tiden. I 1950-årene ble det reist en bautastein på Sygard Skåe der en tror at denne kirken kan ha stått.
Kirken på Orrestad, som er det gamle navnet på Øyer prestegard, er nevnt første gang i 1323. Vi vet imidlertid ikke helt når den ble bygd.
På 1100-tallet hadde den norske kirken fått en fastere organisasjon og med innføringen av tienden i 1125 ble det økonomiske grunnlaget for kirkereising og -drift lagt. I 1153 ble Norge egen kirkeprovins med Nidaros som erkebispesete, samme året ble Hamar bispestol reist. Vi vet at i Gudbrandsdalen fikk Fåberg, Vågå og Lom sine hovedkirker i stavteknikk før år 1200. Stavkirken i Ringebu er neppe særlig yngre. Det kan derfor være fristende å tro at også Øyer fikk sin hovedkirke på denne tiden, men heller ikke her har vi noen form for bevis.
Begge kirkene i Øyer var trolig altså i bruk samtidig, med Orrestadkirken som hovedkirke. Geografiske hensyn bestemte trolig plasseringen, Orrestad lå mer sentralt til i forhold til bosetningen som utviklet seg etter hvert. Kirken var en treskipet stavkirke (utvidet med korsarmer i 1629) som sto til 1722 da den brant ned etter et lynnedslag.
Kilde: Historieskrift om Øyer kirke, Øyer menighetsråd 1983