De enkelte leddene, blant annet utsmykking, symbol og kranspålegging, passer naturlig til gravferden som gudstjeneste. Den liturgiske fargen ved gravferd er fiolet, men det er vanlig å bruke mye hvitt, både hvite blomster og hvit kiste. Andre farger kan også brukes.
Gangen i sermonien
Gravferden starter med preludium (inngangsmusikk), salme, noen minneord. I begge tilfeller vil det være naturlig å kombinere informasjon om den avdøde med fortellinger om hva den avdøde har hatt å si for de pårørende. Etter minneordene er det også mulig med andre hilsninger, kranspålegging, opplesing og lystenning. I Steigen er det vanlig at alle blomstersløyfer leses opp.
Etter opplesing av blomstersløyfer er det anledning til å ha et musikkinnslag før presten leser fra bibelen, det synges en salme og etterpå holder presten en kort tale ut fra skriftordet. Det blir så bedt en bønn før alle synger Herrens bønn sammen.
Før postludiet (utgangsmusikken) er det en salme. Ved gravferden blir kisten bært ut under postludiet. Det er vanlig at representanter for den nærmeste familie eller venner av den avdøde er med å bære kisten. Ved graven er det salmesang og skriftlesing før presten ber en bønn. Så følger jordpåkastelsen og presten leser et skriftord før han lyser velsignelsen. Det er anledning til å legge en rose eller en personlig hilsen på kisten før den senkes under salmesang.
Retning for sorgen
Sammen en båreandakt og eventuelt det å stelle den døde, kan gravferden gi sørgetiden en god start. Graverden kan gi sorgen en retning og kan omdanne sorgen til en ressurs i livet til den enkelte. Minneord, kranspålegging, lystenning, skrftlesing og bønner gir de som er med anledning til å markere gravferden som en viktig hendelse i familien og vennekretsen.