Teksta er skriven på bokmål av Magne Mølster, prest i Estland.
Klikk her for å lese artikkelen frå Estlandsbloggen med bilder.
Erkebiskopen i EELK (den estiske evangelisk-lutherske kirka), Urmas Viilma, stod for vigslingen. Prost Jüri Vallsalu og jeg som lokal prest deltok også, i likhet med en del lekfolk fra menigheten. Etter vigslingen delte menighetsstyrets forkvinne Kristiina Seppel ut takkebrev til noen av de viktigste samarbeidspartnerne i selve byggearbeidet: Til Byggefirmaet, medlemmene i kirkebyggsstiftelsen, kommunen og andre.
Det var virkelig en gledens dag! Hele vigslingsseremonien med hilsener (deriblant fra NMS og vår vennskapsmenighet på Jar) er mulig å se her.
Det var masse forarbeid, men heldigvis har vi flinke folk i styret som også tar ansvar! Så får jeg håpe at det blir en stund til neste gang jeg må skrive til folk og spørre pent om de kan la være å komme til kirka… Det viste seg nemlig at mange ønsket å komme, til tross for koronasituasjonen. Vi hadde – og har – imidlertid ikke lyst på noen smittehistorier fra kirka vår nå rett etter åpningen.
Ingen gjester fra Norge
Forståelig nok kom det ingen fra Norge, men vi var glade for fine hilsener (og for alle julekortene fra NMS-foreningene!)! Utlandet var representert med fem finske gjester. Alle nordmenn som hadde ønsket å komme får vi heller ta imot en annen gang. I Estland er det for øyeblikket en god del koronatilfeller, men samtidig er situasjonen til en viss grad under kontroll.
Det blir flere større begivenheter i og ved kirka etter hvert. Vigsling av kirketekstiler, kirkeklokker og digitalt orgel for å nevne noe, når den tid kommer.
Bak oss ligger en spennende desember måned! Ville vi få delvis brukstillatelse til kirkebygget (hovedetasjen og galleriet) i tide – før den 21. desember? Den kom til slutt – fredag 18. desember! Det andre usikkerhetsmomentet var om koronasituasjonen i Estland ville tillate oss å ha arrangement med gjester denne dagen. Men takk til Gud, alt gikk bra! Tusen takk til alle som har bidratt på den ene eller annen måte – i gaver, bønn eller på andre måter! Dette var også deres dag! Det var ikke minst også en gledens dag for menighetens «bønnekjempe» Mihkel Reinup og forkvinne Kristiina Seppel.
Jobb, glede og sorg
De tre ukene siden kirkevigslingen har vært preget av mye jobb, glede – og sorg. I alt åtte gudstjenester har det vært (tre av dem på julaften – med til sammen 132 mennesker til stede). I tillegg hadde vi åpen kirke 2. juledag med mange mennesker innom. Og et par dugnader (blant annet på helligtrekongersdag!).
Vi har også hatt èn vigsel og tre begravelser. Den mest spesielle begravelsen var nå på lørdag. De av bloggens lesere som har vært på besøk i Saku, har kanskje møtt brødrene Märt og Siim. De to gutta i rullestol har vært blant de sikreste gudstjenestedeltakerne våre, og var tidligere med på „nesten alt mulig“ som menigheten arrangerte. Alt fra gospelkor til bønnegruppe og ungdomskvelder.
Både Märt og Siim fikk tidlig i livet konstatert en sjelden muskelsykdom, uten at legene har kunnet hjelpe dem nevneverdig. Siden situasjonen med korona inntrådte, har de to stort sett vært hjemme – for sikkerhets skyld. Særlig i tida før jul ble Märt stadig svakere. Tirsdag var jeg innom ham og familien. Vi ba, sang, og jeg salvet ham med olje. Natt til torsdag sovnet han inn.
Det ble en spesiell begravelse. Vi brukte de sangene som Märt likte best, blant annet sanger fra ungdomsgudstjeneste-liturgien vår. «Deg å få skode» for eksempel. Den sangen får en ny dybde når den synges i en begravelse. Det var tilfelle med de andre sangene også.
Märt ble bare 27 år. Han har visst helt siden han var liten gutt at han neppe kom til å bli gammel. „Ingen lever evig“ sa Märt om den saken, og levde her og nå til det siste som en Guds gledesspreder i menigheten og Saku ellers. Fred over ditt gode minne, kjære Märt!