Markeringen av Jesu lidelse og død hører med til de aller eldste delene av kirkeåret, ja, egentlig er den utgangspunktet for hele tanken om å følge Jesus gjennom året.
Uken fra Palmesøndag til Påskeaften kalles hos oss for Den stille uke. Lenger sør i Europa kalles denne Den store uken (gresk: megalos) eller Den hellige uken (italiensk og spansk: santa, engelsk: holy).
De ulike ordene gir forskjellige inngangsporter for å nærme seg påskens mysterium.
I den stille uke mister vi ordene. Tausheten råder.
Stillheten er stor og hellig.
Stor fordi den sprenger alle grenser.
Hellig fordi den er en dimensjon som er adskilt fra alt annet.
Skjærtorsdag viser veien mot påskedramaet. Jesu avskjed med disiplene er intim. Den skjer på to måter, ved at han vasker deres føtter og spiser påskelammet sammen med dem. Han sier til disiplene: «Jeg har lengtet inderlig etter å spise dette påskemåltidet med dere før jeg skal lide» (Luk 22, 15). Lengsel og lidelse forenes med et grensesprengende håp i nattverdens hellige handling. Skjærtorsdags gudstjeneste avsluttes med at lys og blomster fjernes fra alterbordet.
Langfredag er korsets dag: «Det er fullbrakt!»
Helt til for få år siden var Langfredag en stille dag også i samfunnet som helhet. Betegnelsen stille uke, kommer av at kirkeklokkene enten tiet helt i denne tiden, eller at kolven (pendelen inni klokka) ble pakket inn i tøy, slik at klokkeklangen ble svært dempet.
Gjennom Påskeaften og nattetimene våker de troende i bønn over hele jorden.
Dette er Triduum (latin: tre dager), dreiepunktet for den kristne tro.
Disse tre unike dagene danner en sammenheng uten slutt. De venter på noe mer.
I påskenattens stillhet skjer oppstandelsen. Naturen skjelver. Den oppstandne Kristus sprenger dødens lenker som det levende håp (1. Pet 1,3).
Salmedikteren Grundtvigs diktverk om påskenatt er kjent for mange som en poetisk og dramatisk beskrivelse av den ene setningen i trosbekjennelsens andre ledd: fôr ned til dødsriket. Denne middelalderballaden om påskenattsmysteriet har vandret gjennom mange land og fant sin nordiske språkdrakt i 1837 gjennom Grundtvigs poetiske kraft:
«I kvæld blev der banket på Helvedes port,
så dundrer den rullende torden,
herolden var stærk og hans budskab fuldstort,
thi lyttede alt under jorden.
I Helvede skinned Guds herligheds glans,
guldfarved de djævle kulsorte,
men murene revned for stråler i glans,
af hængsel fløj Helvedes porte.
Triumf blev der nu, hvor kun gråd hørtes før,
kun Død sad i Helved bedrøvet,
keruben oplod den forseglede dør,
skjoldvagten sig kasted i støvet.
Så herlig opstod på den tredie dag
vor frelser, uskyldig korsfæstet;
thi er det på jord nu en salighedssag:
Guds Søn haver Helvede gæstet!»
(Versene er hentet fra "I kvæld blev der banket på Helvedes port" N.F.S. Grundtvig 1783-1872
Les hele salmen på http://www.dendanskesalmebogonline.dk/salme/213)