– Klart vi må hilse på hverandre. Tenk for eksempel hvis du kommer inn på et møte, og ingen hilser på deg, tar deg imot. Det er ingen god følelse, peker hun på.
– Jeg tror kirka er flink til å ta imot, sier Martinussen.
Hun ble innsatt som ny sokneprest etter Stein Ellingaard 29. september.
Blikket og håndtrykket åpner gjerne opp og er et godt utgangspunkt for videre samtale. Enkelte ganger kan øyekontakt være nok til å komme i prat med ukjente på bussen til og fra jobb.
– Det har gitt meg flere gode samtaler, forteller hun.
De gode samtalene kan gjerne være lange, men når hun holder andakter og prekener foretrekker hun å ikke snakke så lenge.
– Kanskje kan vi prester bli litt akademiske, litt «høye» fra prekestolen, smiler hun.
Liker å løpe langt
Lise Martinussen liker å løpe - langt. Hun tar gjerne på seg joggeskoene rett etter gudstjenesten for en joggetur. Veien fra kirkerommet til naturens katedral er kort. I mange år drev hun med orientering, og har deltatt i flere halvmaratoner.
Skogen og fjellet betyr mye for henne. Hun går mye på ski, gjerne alene. En sommer la hun alle fjelltoppene i De syv søstre bak seg på 14 timer. Til hytta i Resdalen i Meldal reiser hun så ofte hun kan. Fra Heimdal der hun bor, går hun rett ut i marka. Herlig!
Lise Martinussen elsker å være ute i naturen og gjerne bestige topper. Her på Slogen i Sunnmørsalpene. (Foto: Privat)
Selv om hun er glad i folk og interessert i menneskene rundt seg og deres historier, karakteriserer hun seg selv som litt tilbaketrukket.
– Jeg stikker meg ikke spesielt frem, men sier noe når jeg skal si noe. Jeg er ingen «hurra meg hei-prest», smiler hun.
Det betyr ikke at hun ikke er engasjert.
– Jeg er gjerne en aktivist, sier hun.
Først og fremst er hun internasjonalt engasjert. I forbindelse med jobben i Kirkens Nødhjelp i seks år, reiste hun mye til konfliktfylte steder i verden. Der så hun mye som gjorde sterkt inntrykk, og som hun ikke bare kunne la være å fortelle videre om hjemme i trygge Norge.
– Vi bør være mindre redde
– Å snakke sant om verden og livet er jeg er opptatt av, ikke minst for barn og unge, at vi tematiserer det som er vanskelig og krevende. I en av våre dåpssalmer synger vi for eksempel at når du vokser opp og blir stor, skal du be om sanne ord!
Hun viser til at kirka alltid ber for hele verden, men hun skulle ønske at kirka var mer aktiv.
– At vi gjør noe! Her mener jeg at vi har noe å gå på, selv om det kan oppleves krevende å bli tatt for å være politisk. Vi bør være mindre redde for det!
Hun er ikke redd for det, og støtter seg til det som kirka selv har nedfelt at de skal gjøre.
– For eksempel har vi salmer der vi synger at bønner og handling må bli ett. Vi kan ikke bare be, vi må også gjøre noe!
Sokneprest Lise Martinussen forkynner både gjennom ord og handling.
Hun viser til krigen mellom Israel og Palestina.
– Den er nok krevende for mange, sier Martinussen.
Hun er aktiv i Palestina-komiteen, og har skrevet flere kronikker i Adresseavisen om situasjonen. Hun er ikke i tvil om hvem sin side hun tar; det er den som skaper en rettferdig fred.
– Jeg har vært i området og sett hvordan det er der. Jeg bodde i Betlehem i tre måneder, og var som ledsager for Kirkens Verdensråd observatør ved blant annet checkpoint og skoler. Jeg har sett hvordan Israel river ned, rykker opp og tenner på oliventrær. Det er så tragisk. Vi som kirke må ta vare på folkeretten. Krigen har regler. Du har ikke lov til bare å gå inn i et land, understreker Martinussen.
Hennes engasjement former henne også som prest.
– Jeg trenger ikke alltid å forkynne med ord, men også gjennom å handle, sier hun.
Lek og vaffel-frokost
Lademoen kirke er Barnas Katedral i Trondheim, et rom hvor barn fritt kan bevege, tenke og undre seg. Her inviteres barna til ulike kulturelle aktiviteter og ikke minst til middag for hele nabolaget. Her er det gudstjenester for barn i form av Kirkeskipet, som barn mellom null og tre år er med på å skape gjennom lek og Barnas kirkesøndag, som starter med vaffel-frokost.
Andre gudstjenester, høymesser og kulturmesser arrangeres i Bakke kirke.
– Bakke kirke er jo også veldig spesiell!
Barnas Katedral gjorde at sokneprest-stillingen ekstra attraktiv for Lise Martinussen. Her deltar hun under høsttakkefesten. (Foto: Barnas Katedral)
Barnas Katedral var absolutt medvirkende til at hun søkte på stillingen som sokneprest i Bakklandet og Lademoen.
– Den er et ressurssenter som alle kan inspireres og dra nytte av, sier hun.
Hun synes spennet mellom barn, ungdom, voksne, eldre er spennende å jobbe i.
– Kanskje spesielt konfirmanter og ungdom, og ikke minst foreldrene deres, sier hun.
Da bestemte hun seg!
Hun tror det har sammenheng med hennes egen ungdomstid.
– Jeg kommer ikke fra en spesielt kristelig familie, men som de fleste andre var vi i kirken julaften, forteller hun,
I ungdomstiden kom hun med i KFUM-KFUK. Det kom til å bety mye for henne og gi henne mange gode opplevelser.
Det var de gode årene i KFUK-KFUM som inspirerte henne til å bli prest. I regi av dem arbeidet hun et år i Steinkjer menighet. Ikke minst det at hun der var med på ungdomsarbeidet i menigheten, gjorde at hun som 19-åring bestemte seg for å bli prest.
– Før jeg skjønte alvoret av at det var mye å lære, smiler hun.
En prest, en døråpner
– Som prest, hva vil du være for folk?
– Jeg tror at jeg kan være en døråpner for andre til å se seg selv som Guds barn, se at det finnes noe guddommelig.
Hun ser at presterollen kan åpne opp om samtaler rundt tro, fra vugge til grav. Hun liker å gi dem rom til å reflektere. Hun berikes av alle historiene om levd liv hun får høre.
– Ikke minst fra de som bodde her på Lademoen under krigen, og måtte bo andre steder i Trøndelag i flere år.
I dåpssamtaler spør hun gjerne om hva dåpen betyr for dem.
– I første omgang snakker vi om at det er en tradisjon, men så spinner vi videre. Da kommer det gjerne at det å stå i en sammenheng betyr noe for dem. Så kan jeg hjelpe dem med å finne et språk for de lengslene og troen de har. Det tror jeg mange har behov for. Presterollen kan åpne for dette. Folk vet hva presten står for, smiler hun.
Lise Martinussen ble innsatt som sokneprest i Lademoen kirke 29. september. Her sammen med bak fra venstre domprost Kristin Moen Saxegaard, kapellan Kristina Bjåstad og prostiprest Steffen Torsteinsen Aune.
At hun som prest er en symbolbærer bringer henne til sterke møter med mennesker – fra vugge til grav.
I sommer ble hun bedt om å komme til et sykehjem til en beboer som var urolig og døende.
– Jeg snakket litt med ham, sang en salme, leste Fadervår og velsignelsen. Jeg var der kanskje i knapt en halvtime. I etterkant ble jeg fortalt at han hadde blitt rolig og døde en dag seinere.
– Kanskje var det det han hadde behov for, å se seg selv i en sammenheng.
Her på Lademoen vil det bli Laugsand Helse og velferd senter og Bakklandet Menighets omsorgssenter hun kommer til å få besøk av henne.
– Mange ganger har jeg tenkt, for eksempel hvis du har opplevd noe vondt, tør du ikke snakke om det. Kanskje er du redd for å bli avspist, eller at folk vender seg vekk. Jeg ønsker å gi folk tid og rom til å fortelle, snakke uten å bli avbrutt. Det bør jeg som prest og kirka være flinke til.
Og alltid møte folk med blikket og åpen hånd.
Av Karina Lein, kommunikasjonsrådgiver Nidaros domprosti