Livet er ikke for amatører. Det veit alle som har levd en stund.
Før eller siden kommer det til oss alle på en måte som vi ikke var forberedt på. Dette som heter sorg og tap – savn og smerte. Og vi blir pent nødt til å ta imot det som det er. Det er sånn livet er gitt oss. Som mennesker lever vi under skiftende forhold.
Jeg synes Forkynneren i Det gamle testamente beskriver dette så fint når han sier at det er
En tid til å gråte, en til å le
En tid til å sørge, en til å danse
En tid til å lete, en til å miste.
Allehelgensdag er en dag da mange oppsøker kirken eller kirkegården. Mennesker som har erfaring med å gråte, å sørge, å savne og å miste.
Det fins mange måter å miste på. Sorgens mange ansikter har jeg kalt denne artikkelen. Det er fordi vi i kirken ønsker å anerkjenne at det fins mange typer sorg og savn.
Døden er den mest åpenbare hendelsen som etterlater oss i sorg. Men alle former for tap, etterlater en sorg – et arr - et savn inni oss. Det kan være samlivsbrudd – tap av venner og nettverk- tap av helse eller bare det at barna flytter ut.
Forrige uke var jeg på biblioteket og hørte et veldig spennende foredrag om tap av identitet. Det handlet om hva som skjer med deg når du må flykte og kommer til et annet land. Hvem er du når du ikke lenger kan gjenkjenne deg selv i den andres blikk? Når den du var ikke finnes mer – og den du er ennå ikke helt har blitt til.
Å være midt imellom. Å ikke vite helt hvor veien går videre. Å av og til føle at man mister fotfestet. Det er å være i sorg.
Å være utlevert til tårer eller fravær av tårer. Å kjenne smerten i brystet eller bare være helt nummen. Å ikke kjenne noen ting. Å ikke orke noe og være sliten hele tiden. Det er også å være i sorg.
Eller å tenke tunge tanker og bli helt rasende – uten forvarsel. Sorgen har mange ansikter.
I mange år levde jeg med en stor sorg. Jeg var småbarnsmor og måtte være tilstede for mine to små barn om dagen. Om natten var det meg og sorgen. Jeg gråt til jeg ikke hadde stemme igjen. Og jeg hatet meg selv for det. Fordi jeg synes denne sorgen kom og tok så stor plass av livet mitt.
Hvorfor måtte den forstyrre meg sånn? Hva skulle det være godt for, liksom? Jeg ventet og ventet på at den en dag skulle ta slutt. Men den gjorde ikke det. Jeg ble helt utslitt fordi jeg ikke fikk nok søvn. Og legen måtte sykemelde meg. Fordi vi lever i et samfunn som dyrker det sterke og det effektive – et samfunn der sorg ikke har plass eller anerkjennes som en naturlig og nødvendig del av det å være menneske, var det det eneste hun kunne gjøre.
Men jeg var ikke syk. Det var livet mitt som hadde blitt for mye. Jeg trengte bare tid.
Sørgetid.
Så lærte jeg at sorg er noe som må anerkjennes og møtes, med omsorg og kjærlighet;
«Salige er de som er fattige i ånden,
for himmelriket er deres.
Salige er de som sørger,
for de skal trøstes.»
Det er Jesus som sier disse ordene i det vi kaller Bergprekenen. De leses i begravelser, og de leses ofte i kirken på Allehelgenssøndag.
Fordi denne dagen heter det den heter; Allehelgenssøndag; er det lett å tro at disse ordene handler om noen andre enn oss. At de handler om de som har fått det til her i verden. De som har fiksa både livet og døden og sorgen og alt som er. Og som har blitt helgener – sånn som moder Teresa, for eksempel.
Men jeg tror at disse ordene er Jesus sin måte å komme oss i møte på. Med omsorg og kjærlighet. Der vi er i livene våre. Og med alt det vi bærer på av glede og sorg.
Jeg ser han for meg der oppe på berget, der han generøst deler ut velsignelsen til folkene rundt seg – og særlig til alle dem som samfunnet ikke hadde tid til; mennesker som på forskjellig vis levde med smerte – for det var jo dem Jesus faktisk omga seg med. Kanskje var det sånn at Jesus ganske enkelt velsigna de menneskene som ellers ikke ble velsigna – eller som hadde slutta å tro på at velsignelsen gjaldt for dem, fordi de hadde opplevd så mye vondt i livet sitt.
Hvis Jesus hadde vært her i dag, hadde han kanskje føyd til noen flere saligprisninger til oss som lever i dag;
Salige er agnostikerne
Salige er de som tviler. De som ikke er helt sikre, som fremdeles kan bli overraska.
Salige er de som ikke har noe å gi.
Salige er de som sitter utenfor Vår Frue kirke på dagtid – fordi de ikke har noe annet sted å gå.
Salige er de fattige i ånden.
Himmelriket er deres – og Jesus velsigner dere.
Salige er de som har gravlagt sine kjære, som har felt så mange tårer at de kan fylle et hav. Salige er de som har elsket nok til å vite hva tap er.
Salige er mødrene til de dødfødte.
Salige er de som ikke kan bryte sammen fordi de må holde det gående for alle andre. Salige er de morløse, de ensomme, de som har mistet. Salige er de som ikke har «kommet over det» ennå.
Ja, salige er de som sørger. Himmelriket er deres – og Jesus velsigner dere.
Salige er de som ingen legger merke til. Barnet som står alene i skolegården.
De som jobber nattevakt på sykehjemmene.
Salige er taperne og spedbarna og de delene av oss selv som er så små, de delene av oss selv som ikke vil ha øyekontakt med en verden som bare elsker vinnere.
Salige er de glemte. De som ligger på sykehuset alene og dør.
Salige er de som ikke tør å komme ut av skapet.
Salige er de som bekymrer seg for morgendagen.
Salige er tenåringene med tvangshandlinger - de som endelig har klart å slutte å vaske hendene – og de som må gjøre det hele tiden. Salige er de ydmyke.
Himmelriket er deres – og Jesus velsigner dere.
Salige er de som aldri får en pause – de som livet er for hardt for – for Jesus valgte å omgi seg med sånne folk.
Salige er de papirløse – de som blir sendt ut av landet midt på natten.
Salige er de som sulter og tørster etter rettferdighet. Salige er spedbarna i Gaza.
Salige er de som vet at det må være mer enn dette. Fordi de har rett.
Salige er de varmhjerta naboene som går over med en hjemmelaga kake eller middag når naboens datter har tatt livet sitt.
Salige er de utbrente sosialarbeiderne og de overarbeidede lærerne.
Salige er de barmhjertige - for de har rett og slett skjønt det.
Jeg tror det er sånn det må være – at Jesus velsigner oss alle – fordi det er slik han er. Det ligger i kortene, på en måte. At en som kom til oss på den mest sårbare måten – som et nyfødt barn av kjøtt og blod, uten makt – deler ut sin velsignelse over alle mennesker som lever og kjemper med erfaringer av sorg og smerte og sårbarhet.
Det er som han sier til oss; Dere kan hate kroppene deres, men jeg velsigner alt menneskelig.
Dere kan beundre makt og ære, men jeg velsigner menneskelig svakhet.
Dere kan søke makt, men jeg velsigner alt det sårbare ved menneskene. For det er utav det at kjærlighet og nytt liv vokser fram.
Beate Iren Lerdahl,
sokneprest Ilen menighet