Raja forteller så sin livshistorie. Om hvor mye som har vært vondt, og om hvor galt det kunne gått. Så vet vi som har fulgt litt med i nasjonal politikk at det har gått bra med Abid Raja. Han ble statsråd. Han er gift og han har blitt pappa til flere.
I hans fortelling om sitt liv er det noen mennesker som ble viktige, ja nesten livsviktige. En barnepleier på sykehuset, en lærer, en venn, en ungdomsarbeider. Disse menneskene er intervjuet om dette, og har fått vite hvor mye de betød for Abid, og at han har vevet dem helt uløselig til sin livsfortelling. «Jeg?», sier flere av dem. «Det jeg gjorde var jo så lite, så selvsagt.»
I dagens bibeltekst sier Jesus: «For jeg var sulten, og dere gav meg mat; jeg var tørst og dere gav meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var syk og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg … Det dere gjorde mot en av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.»
Videre står det at de han snakker om blir forundret og sier «Vi? Når gjorde vi alt dette? Vi visste ikke at vi gjorde disse gode gjerningene».
Jeg tror det er slik for oss alle. At noen av de viktigste tingene vi gjør, de aner vi ikke selv omfanget av. Vi vet ikke alltid selv hvor viktige vi er for et annet menneske, selv om vi bare var der i et kort øyeblikk i deres liv. Jeg liker å tenke på det, at vi ikke trenger å holde regnskap selv over våre gode gjerninger, for dem vet vi nok nesten ikke om selv engang. De lever videre der ute, i vår nestes liv, som velsignelser. Som et frø vi har sådd, som vokser seg stort og viktig som et tre som noen andre kan lene seg på.
av Silje Kristin Meisal