Noen dager før dåpen hadde vi en samling for konfirmantene som skulle døpes. Jeg gikk gjennom det som skulle skje, og underveis ble jeg avbrutt av Marcus:
«Du, kommer jeg til å være mer blessed liksom? Når jeg er døpt? Sånn… velsignet?»
Godt spørsmål.
Og jeg ble svar skyldig. Og jeg har tenkt på det siden. Skjer det noe forandrende i dåpen? Vi kan stille det samme spørsmålet om andre overganger i livet. Når vi blir konfirmert, eller når noen ber for oss.
Jeg giftet meg for et par uker siden. Og jeg og mannen min ble bedt for og velsignet. Hva skjedde egentlig? Er vi mer blessed nå liksom?
Mitt svar til Marcus og til alle slik spørsmål er: Ja. Ja, vi er mer blessed. På den måten at vi blir forandret. Men det gjelder ikke bare de store merkedagene i livet, det kan også være et møte med et annet menneske, eller med naturen, eller med Gud i en gudstjeneste, i en tanke eller et håp.
Det er ikke alle velsignelser som kommer som overveldende følelser eller store merkedager. De aller fleste velsignelser er små, rolige, vi merker dem nesten ikke. Men når de ikke er der, da mangler vi dem.
I dag møtte jeg Marcus på REMA 1000. Og jeg spurte om han følte seg mer blessed, mer velsignet, nå etter dåpen.
«Deff! Og så ble jeg jo konfirmert i tillegg, så nå er jeg beskyttet fra nå og til evighet lissom!»
Han har helt rett. Vi er alle velsignet, fra nå og til evig tid.
av Silje Aune Meisal