Det finnes forskning som mener å påvise en sterk sammenheng mellom protestantisk misjon og en positiv utvikling for demokrati, kvinners rettigheter, forhold i det sivile samfunnet, helse og utdanning. Forfatteren Christian Anton Smedshaug sier at «Norge neppe ville vært verdens beste land å bo i uten protestantisk tro». Men stemmer det? Og står noe på spill i fremveksten av det sekulære?
Seminaret, som var ledd i Kirke2017-programmet, ble ledet av rådgiver Håkon Olaussen.
Bedre samfunnsutvikling
Kristin Fjelde Tjelle (bildet), dekan fra VID vitenskapelige høgskole, har forsket på misjonshistorie. Hun tok utgangspunkt i den amerikanske sosiologen Robert Woodberrys forskning . Den viser at de regioner og land hvor protestantiske misjonærer har vært betydelig til stede i fortiden, i snitt er mer økonomisk utviklet i dag, med bedre helseforhold, lavere barnedødelighet, mindre korrupsjon, bedre leseferdigheter (spesielt gjelder dette kvinner), flere robuste medlemskap i frivillige organisasjoner (NGOs) – og dermed et sterkere sivilsamfunn.
Dette forklares gjennom misjonærenes (og Luthers) hovedprogram om at evangeliet/Guds Ord skal være tilgjengelig for alle. Misjonærene ble direkte og indirekte katalysatorer for allmenn utdanning, trykkeri/forlagshus/aviser, frivillige organisasjoner (i tillegg til kirker), religionsfrihet og sosiale reformer i koloniene.
Denne «sideeffekten» av misjonsarbeidet var nok for mange virksomheter ikke planlagt. Tjelle drøftet så i hvor stor grad denne effekten av protestantisk misjon også er tydelig i norsk misjonshistorie.
Statsindividualisme
Forfatter og daglig leder i AgriAnalyse, Christian Anton Smedshaug (bildet), startet med et postulat av colombianeren Davila: «Vold er ikke nok for å tilintetgjøre en sivilisasjon. En sivilisasjon dør av likegyldighet overfor de verdiene som har grunnlagt den».
Smedshaug mente at «statsindividualisme» er et kjernebegrep for å forstå den vellykkede skandinaviske samfunnsmodellen, - en sterk stat som støtter den enkelte borger uavhengig av stand og stilling. Det har gitt oss et samfunn med høy sosial kapital og høy tillit.
- Dette er en arv fra Luther, mente han.
Han sammenlignet blant annet de skandinaviske land med de katolske land i Sør-Europa, og påpekte at kvinnefrigjøring og myndiggjøring av individet er viktige årsaker til at det er såpass store forskjeller når det gjelder demokratiserings- og andre sosioøkonomiske faktorer.
- Vi må være oss bevisst på disse verdiene, og hvor de kommer fra, mente Smedshaug, som også argumenterte for en statskirke-modell.
Hvem skal finansiere religionen?
Skal religion understøttes fra det offentlige, eller fra det private? Finnes det et marked for religion i samfunnet? Torkel Brekke (bildet), religionsforsker i PRIO og Civita, ville problematisere dette at det offentlige (selvsagt) skal finansiere religiøs virksomhet.
Skaper religion offentlige goder, eller tilbyr den tjenester i et marked? Er religiøs virksomhet mer å sammenligne med et militærvesen og politi (noe som vi må gå sammen om og finansiere gjennom skattesystemet), eller en frisørbedrift (noen som yter tjenester for de som har behov)?
Han mente at kirkens friere stilling i forhold til staten vil favorisere en uvurderlig verdi i all religionsutøvelse – nemlig frivillig arbeid.
Hvilke samfunnsmessige og ikke-rivaliserende goder skaper religiøs virksomhet? Dette ble diskusjonen mellom de tre innlederne i panelet etterpå, hvor også preses Helga Haugland Byfuglien deltok. Der ble det blant annet reflektert over de skandinaviske folkekirkenes ulike posisjoner til et mer sekulært samfunn. Sverige har for lengst forlatt statskirkemodellen. Danmark holder fast på den. Og Norge har valgt en mellomposisjon.
- Frigjørende og myndiggjørende
Seminaret avsluttet med at daglig leder SMM (Samarbeid menighet og misjon), Knut Hallen (bildet), dro noen linjer fra det globale kirkelivet.
- Reformasjonen gir en frigjørende og myndiggjørende impuls i dagens globale arbeid, både på det personlige plan og i forhold til samfunnsansvaret, sa han.
Han minnet om èn av Luthers postulater: «Det er ikke Gud, men vår neste som trenger våre gode gjerninger.»